FILMHISTORIE 1925 - 1935

OVERGANGSPERIODEN
I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 kan de første 10 årene efter verdenskrigen karakteriseres som en overgangsperiode i filmens historie, en periode som varte helt til lydfilmen slo igjennom. I følge forfatteren ble det i denne perioden laget kilometervis av middelmådige film, men også gode filmer som "The lost world" (), "Peter Pan" (), og noen få bra historiske filmersom "The Coevered Wagon" (), som kostet £1 000 000, "Scaramouche" (), "Ben Hur" (). Douglas Fairbanks () laget "Robin Hood" () og "Tyven i Bagdad" () og Cecil B. De Mille () film "De ti bud" (). Videre nevner forfatteren Charles Chaplins () film "En kvinne i Paris" () som også fikk ros i den litterære kretser, av den grunn at den brøt med den gamle fordom, at i en film skal skurken bare være skurk og en fallen kvinne skulle ikke fremstilles slik at hun fikk noen form for sympati. 

I denne peridoen dominerte USA filmmarkedet og gjennomførte et salgssystem som tvang avtagerne til å kjøpe alt det amerikanerne produserte, enten kjøperne hadde lyst på det eller ikke. Salgssytemet var også utformet slik at kjøperne måtte forplikte seg til å kjøpe filmer som ennå ikke var laget, dette da de amerikanske selksapene solgte film i serier, et halvt eller et dusin ad gangen. På denne måten ble Hollywood, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, kvitt all skrapproduksjonen. Det hendte også at noen av de filmene som ble solgt på denne måten var så dårlige at kjøperne unnlot å vise dem, selv om de hadde betalt for dem.

Dette systemet tok slik overhånd og de amerikanske selskapene var så mektige at det til slutt ble nesten umulig for britiske produsenter å få en god film avsatt i England. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, kunne det gå måneder, eller til og med år, før den kom på repertoaret, og når det skjedde var den ofte foreldret.

Den 16.05.1929 ble Oscarprisen for første gang delt ut i Hollyvood. Denne hendelsen fant sted under en bankett i Blossom Room i Hollywood Roosevelt Hotel.

TYSKLAND
Utover i 1920 årene bedret økonomien i Tyskland seg og Weimar-republikken kom inn i en mer stabil periode. Dette påvirket også stilretningen innen filmene. Man beveget seg bort fra de dystre, klaustrofobiske kulissene og mer over til det hverdagslige og lavmælte. Men denne overgangen gjaldt bare kulissene. Temaene fra den rene filmekspresjonismen ble videreutviklet i de nye filmene. Denne stilen ble sene kalt for "Die neue sachlichkeit" og i denne overgangen mellom den rene filmekspresjonismen og den nye sakligheten, dukket de såkalte "Kammerspielfilme" frem. Disse kammerspillfilmene avdekket det sosiale kaoset og følelsen av en opprevet virkelighet, som mange av de ekspresjonisme filmene, men en annen vinkling til livsoppfatningen. Her fant man temaer som viste tidens følelser og ga et bilde av Weimar-tidens problemer. Den filmen som regnes som høydepunktet innen kammerspillfilmene er Friedrich Wilhelm Murnau "Der Letzte Mann" (1924). Her beveger regissøren seg mellom den rendyrkede ekspresjonismen og kammerspillet. Andre filmer fikk en mer realistisk stil, men beholdt eller skapte samtidig variasjoner over de samme temaer og motiver fra de tidligere filmene. "Die neue Sachlichkeit" ble denne stilretningen kalt. Deres mål var en ny og enklere realisme med skildringer av hverdagslivet. Motivene for de to stilretningene var ofte de samme, men forskjellen kom tydeligst til syne i skildringen av forholdet mellom mennesket og samfunnet. For ekspresjonistene var mennesket født gode, men ble ødelagt av omgivelsene og fremmedgjort i forhold til industrialismen. Den nye sakligheten uttrykte det motsatte menneskesyn. Storbyen ble et område for klassekamp som avspeilet de ytre konfliktene. Dette utviklet seg til de senere arbeiderfilmene.

Forskjellen mellom "ekspresjonismen" og "Die neue Saclichkeit", var at der "ekspresjonismen" tok utgangspunkt i krigsopplevelsene, en splittende ""Fronterlebnis" som viste bilde av den tyske samtiden som et forvridd og splintret speil, tok "Die neue Saclichkeit" utgangspunkt i perioden efter krigen med de nye personlige og samfunnsmessige opplevelsene. Temaene dreide seg ofte om inflasjonens problemer og redselsen for sosial deklassering der "Inflationserlebnis" dannet utgangspunktet for en rekke filmer. Selve uttrykket "Die neue Saclichkeit" dukket opp i forbindelse med en kunstutstilling som Gustav F. Hartlaub (??.1891-??.1979) arrangerte om ny tysk kunst i Mannheim Kunsthalle i 1925.

KARL GRUNE
"Die neue Saclichkeit" hadde sitt utspring i "Kammerspillfilmens" lavmelte intimitet og i overgangen mellom disse to retningene ble det laget noen filmer som peker ut reningen for "Die neue Saclichkeit". Et godt eks på slik film var Reinhadt-eleven Karl Grunes (Bertold Grünwald) (22.01.1890-02.10.1962) "Die Straße" (1923) som han lagde for filmeselskapet "Stern-Film GmbH", som lå i Berlin. Denne filmen innledet er rekke såkalte "Straßenfilme" hvor hovedmotivet er mannens destruktive begjær, til tider vinklet ut i fra et feministisk perspektiv. Dette var nok årsaken til at disse filmene også ble kalt "Triebfilme". Filmen viser den håpløse situasjonen mennesket befinner seg i, situasjonen endrer seg ikke men fortsetter som før. Det hele viser en håpløs resignasjon hvor alle drømmer dør hen for mannen og hustruens liv forsetter i en underdanighet. Stilistisk nærmer filmen seg "Die neue Saclichkeit", men her er det Ludwig Meiners (??-??) dekor med sine truende skygger som bryter med den nye retningen. den norske skuespillerinnen Aud Egede Nissen (30.05.1893-15.11.1974) har en sentral rolle i filmen. 

"Die neue Saclichkeit" ble videreutviklet i andre "Straßenfilme" og eks på det er Paul Czinners (30.05.1890-22.06.1972) film "Nju" (1924), E. A. Duponts (25.12.1891-12.12.1956) "Varieté" (1925) og Bruno Rahns (Alfons Berthier) (24.11.1887-15.09.1927) "Dirnentragödie" (1927). Temaet her er kvinnens desperate angst for sosial deklassering og her fremstilles gaten som kvinnenes sosiale rom. Kvinnens kamp for tilværelsen og redselen for å havne på "gata" er hovedtema i Georg Wilhelm Pabsts "Die freudlose Gasse" (1925). 

ARBEIDERFILMER
WILLI MÜNZENBERG
På slutten av 1920-tallet ble det laget stadig færre kunstnerisk vellykkede filmer i Tyskland. Det var flere årsaker til den kunstneriske nedgangen, delvis på frunn av det amerikanske talentoppkjøpet, men også fordi den økonomiske krisen hadde rammet den tysk filmindustrien. I disse sosiale og samfunnsmessige motsetningene dukket det opp nye filmskapere fra venstresiden i tysk politikk. Allerede i 1925 skrev den radikale avismannen Willi Münzenberg (14.08.1889-21.10.1940) boken "Erobert den Film" som ble et manifest for arbeiderkulturen og arbeiderfilmen. Han startet i 1922 filmproduksjon som en motvekt til til den poltiske trusselen fra høyresiden. I perioden 1922-1930 produserte han 37 filmer hvor jeg antar at de fleste var stumfilmer. (Jeg er her litt usikker på om enkelte av hans filmer i 1929-1930 var lydfilm eller stumfilm.) Flere av disse filmene var dokumentarfilmer og flere av disse filmene tar for seg den sosiale situasjonen og politiske strømninger. 

GEORGE WILHELM PABST
Georg Wilhelm Pabst (27.08.1885-29.05.1967) regissete filmer fra 1921 og en av hans mest kjente filmer var "Die freudlose Gasse" (1925) (se billede til høyre) var kvinnens desperate angst for sosial deklassering hvor gaten fremstilles som kvinnenes sosiale rom, og hvor Kvinnene kjemper for tilværelsen og for ikke å havne på "gata". Handlingen var lagt til wien under inflasjonene noen år før filmen ble laget, og skildrer den nye fattigdommen hos en gruppe mennsker fra middelsklassen. Filmen åpner med et sitat fra Dantes helveteskildring for så å klippe over til et blide av en gate i Wien. Historien er om to kvinner som kommer fra ulike klasser. På grunn av nød og menns svik tvinges arbeiderkvinnen "Maria Lechner", spilt av Asta Nielsen inn i prostitusjon mens småborgerjenten "Grete Rumfort", spilte av Greta Garbo, unngår samme skjebne da hun blir reddet av den "amerikanske løytnanten Davy Kellner", spilt av den svenske skuespilleren Einar Hanson (16.06.1899-03.06.1927). Hennes skjebne blir en kontrast til "Maria Lechner" som begår et mord og blir tatt av politiet. Dette er en meget samfunnskritisk film som skildrer et splittet klassesamfunn der overklassen lever et dekadent luksusliv mens arbeiderkvinnene står i endeløse køer utenfor kjøttforretningene. Også her er kvinneskildringen sentral og "gata" er tydelig kvinnenes rom. Den sosiale identiteten blir her skildret som ustabil som kobles til et økonomi- og seksualmotiv hvor kvinnen er ofre mennenes samfunnsmessige og personlige svik. Denne type menn blir personifisert gjennom "Fleischermeister", spilt av Werner Krauß (Werner Johannes Krauß) (23.06.1884-20.10.1959) som med jevne mellomrom dukker opp i filmen. I en scene forsterkes den kjønnsmessige kampen ved at han håner noen kvinner som ber om mat til barna sine. I desperasjon griper en av kvinnene en av knivene hans og dreper ham. Neste scene viser det blodige ansiktet hans mot en vindusrute, en kontrast til neste scene der "Grete Rumfort" kysser løytnanten. 

De to siste filmene hans i stumfilmperioden regnes som hans mesterlige verker, ved siden av "Die freudlose Gasse" (1925), var "Die Büchse der Pandora" (1928/29) og den siste stumfilmen "Tagebuch einer Verlorenen" (1929). I begge filmene hadde den amerikanske skuespilleren Louise Brooks (14.11.1906-08.08.1965) hovedrollen. I disse filmene ga hun disse filmene en klangbunn av sensuell mystikk. Disse filmene var tidsbilder med en voldsom og bitter undertone, groteske og svarte melodramaer om kvinnelig seksualitet og mannelig svik. "Die Büchse der Pandora" (1928/29) var besert på to skuespill av Frank Wedekid (24.07.1864-09.03.1918), jeg antar at det var " Erdgeist" (1895) og "Die Büchse der Pandora" (1904), hvor Louise Brooks har rollen som "Lulu", et naturmenneske uten noen følelse av skam for sin forførerisk seksualitet. Hennes utstråling fører til problemer i en verden styrt av menn, og gang på gang sviktes hun. Til slutt ender hun i den ytterste fattigdommen i landflyktighet i London og blir her et av Jack the Rippers offer. Filmens skildring av de dekandente miljøer og erotisk lidenskap ble for sterk for mange sensorer samt at den også ble kritisert i pressen.

Georg Wilhelm Pabst fikk også de samme problemene med sin siste film "Tagebuch einer Verlorenen" (1929). Også her skaper han et bittert bilde av samfunnets dobbelmoral. Filmenhandler om "Thymian Henning" som blir voldtatt av en mann mens hun er bevisstløs og at alle tror at det er hennes skyld. Hun havner på en oppfostringsansatalt som er ledet av satdistiske voktere. Hun rømmer, blir prostituert, men taes til slutt hånd om av en eldre mann og stiger til en annen klasse. På slutten av filmen besøker hun på ny oppfostringshjemmet, men nå som inspiserende overklassedame.

Efter filmmatisering middelaldereposet "Niebelungkvadet" bevegde Fritz Lang seg langt frem i tid, nærmere bestemt år 2026 med "Metropolis" (1925/26). Den store suksessen han hadde med "Die Nibelungen" (2 Teile) (1922-1924) førte til at han fikk frie hender med sin neste film og i nesten et år arbeidet han i  "UFAs" studio "Neubabelsberg" , og filmen ble "UFAs" dyreste produksjon til da. I følge omslaget til den sist restaurerte utgaven,tok det 16 måneder å filme, det medvirket 37 383 personer og kostet over to millioner dollars (tilsvarende litt over 8,5 millioner riksmark) å lage filmen. Filmen fikk ikke den forventede suksessen og bidro til "UFAs" økonomiske krise. Det førte igjen til at "UFA" i midten av 1920 årene måtte undertegne et lån hos "Paramount" og "Metro-Goldwyn-Mayer" for å hindre et økonomisk kollaps. I desember 1925 pumpet "Hollywood" inn fire millioner dollars (tilsvarende 17 000 000 riksmark) i det skrantende selskapet. På sikt viste det seg at kontrakten var så ugunstig for "UFA" ved at den økonomiske krisen ble betydelig værre. For videre lesning viser jeg her til artikkel om "UFA". 

Fritz Lang hadde fått inspirasjon til filmen da han så New Yorks skyskrapere under en reise i USA, et opphold som varte i perioden fra oktober til desember 1924 hvor han reiste sammen med Erich Pommer. "Metropolis" (1925/26) er en kompleks film som tematiserer og bearbeider sentrale temaer i tiden og kunsten. Handlingen utspiller seg år 2026, et samfunn med ekstrem rikdom og fattigdom, i storbyen Metropolis, en by som er delt i to mellom overklassen som lever et liv i lek og luksus over jorden, og arbeiderne som lever som slaver i underjordiske fabrikker og huler. Ved siden av filmens handling, er et av filmens hovedtemaer om maskinen og teknologien. Filmen viser tydelig hvilken skeptisk holdning ekspresjonistene hadde til samtidens beundring av teknologien. Dette kommer tydelig frem i den scenen hvor "But this is what happend to Freder - son of Joh Fredersen, master of Metropolis - when he went in search of the girl:". "Freder Fredersen", spilt av Gustav Fröhlich (21.03.1902-22.12.1987) ned til maskinrommet hvor han ser mange mennesker monotont arbeide ved maskinen. Så ser vi en arbeider som som er så sliten at han ikke orker å betjene utstyret og dermed stiger trykket. Da trykket passerer faregrensen på 50 skjer det en ulykke og arbeiderne faller på gulvet. På grunn av rystelsene faller "Freder Fredersen" bakover og slår seg mot veggen. Omtåket ser han mot den store maskinen som nå forvandles til hode på et uhyggelig vesen og han roper "Moloch". Så ser han to (yppersteprester?) som står på hver side av munnen mens de sammenbundene slavene blir kastet inn i gapet på "Moloch". Derefter ser vi tre store grupper med arbeidere som masjerer inn i gapet før bildet igjen forandres og vi ser arbeidere som tar seg av de skadde. Dette temaet er inspirert av ekspresjonistiske verker som Ernst Tollers (01.12.1893-22.05.1939) skuespill "Die Maschinenstürmer" (1922) og  Georg Kaisers (Friedrich Carl Georg Kaiser) (25.11.1878-04.06.1945) skuespill i fem akter "Gas I" og "Gas II" (1918). Stykket er i to deler som ble uroppført henholdvis i 1918 og 1920 og er et revolusjonert drama om konflikter mellom arbeidere og ledelse i en fabrikk som produserer en livsviktig energikilde for industrien og da særlig gass for rustningsindustrien. Men samtidig kan man også se på filmen som en overgangsfilm mellom ekspresjonismens frykt for industrialismen og maskinkulturen og "Die neue sachlichkeit" fascinasjon overfor og forhåpning til maskinen ved at filmen viser forsiktige positive vinklinger til industrialismen. 

Som tidligere nevnt, ble "Metropolis" (1925/26) en økonomisk katastrofe for "UFA" og hans to siste stumfilmer ble laget med mindre ressurser. I følge Gunnar Iversen  "tysk filmekspresjonisme" forlot Fritz Lang selskapet efter "Metropolis" (1925/26) og dannet sitt eget produksjonsselskap. Men i følge "filmportal.de" er "Produktionsfirma Universum-Film AG" (UFA) (Berlin)", men at det var han som overtok som produsent. Jeg tar her utgangspunkt i den siste opplysningen til jeg har fått sjekket med flere kilder. I følge DVD utgavene er det "FRITZ LANG FILM". 

Fritz Lang neste film var "Spione" (1927/28) som i form og innhold kan minne litt om "Dr. Mabuse, der Spieler" (2 Teile) (1921/22). Også i denne filmen kan mesterforbryteren "Haghi", også her spilt av Rudolf Klein-Rogge, skifte til en rekke ulike identiteter. På den ene side er han den respektable bankdirektøren "Haghi", samtidig som han er lederen for en internasonal spionorganisasjon, om kveldene opptrer han som klovnen "Nemo" og arbeider ellers med tyveri, mord og utpressing. Hans siste stumfilm var "Die Frau im Mond" (1928/29) er en sciens fiction-film som skildrer forberedelsene til en rakettoppskytning, ferden til månen og ekspedisjonens opplevelser på månen. Samtidig har filmen elementer fra kriminalgeneren.

Friedrich Wilhelm Murnaus siste tyske film var "Faust" (1925/26). Filmen er basert på motiver fra Johann Wolfgang von Goethes (28.08.1749-22.03.1832) "Faust" del en (1808) og del to (1832). "Faust" (1925/26) presenteres som "et tysk folkeeventyr" og i åpningen av filmen "Faust" (Kino on Video utgaven som jeg tar utgangspunkt i ved henvisninger til filmen innhold) presenteres filmen med undertittelen "Eine deutsche Volkssage." I denne filmen videreutvilker han temaet fra "Nosferatu" (1921) der den forløsende kjærligheten seirer over ondskapen.  Det er bare kjærlighetes kraft som kan stanse ondskapen fremmasj. Også her finner man igjen identitetsmotivet, den eldre "Faust" som står maktesløs overfor pestens herjinger og den unge "Faust" som får allmakt og evig ungdom. Kulissene  og stilelementene minner om flere eldre ekspresjonistiske filmer. Avstandsbilde av byen med flere spisse tårn og trange gater kan minne om bybildet i filmer som "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/20) og "Der Golem, wie er in die Welt kam" (1920). 

Før "Faust" (1925/26) hadde premiere på "Ufa-Palast am Zoo" den 14.10.1926 hadde Friedrich Wilhelm Murnau vært i USA og undertegnet en fireårs kontrakt med den amerikanske produsenten William Fox (01.01.1879-08.05.1952) da han hadde fått et tilbud om en fordelaktig Hollywood-kontrakt. Bakgrunnen for dette gode tilbudet var hans stigende internasjonale berømmelse og William Fox inntruduserte ham som sitt "tyske geni". Hans første film var "Sunrise: A Song of Two Humans" også oppgitt med tittelen "Sunrise" som er basert på Hermann Sudermanns (30.09.1857-21.11.1928) roman "Die Reise nach Tilsit", Carl Mayer skrev filmmanuset og William Fox produserte filmen. Det er en historie om svik og lidenskapelig kjærlighet. Filmen fikk flere Oscarpriser ved den første utdelingen i 1927-1928, men økonomisk sett ble den ikke så vellykket og tjenes ikke på nær inn sine enorme kostnader. Dette reduserte hans personlige og kunstneriske utvikling i hans neste filmer, en tid da lydfilmen var kommet og tysk ekspresjonisme ikke lengere hadde samme klang som tidligere. 

Året efter regisserte Friedrich Wilhelm Murnau "4 Devils" (1928) som var basert på Herman Bangs (20.04.1874-29.12.1912) roman "De Fire Djaevle" og hvor Carl Mayer skrev filmmanuset. I følge "IMDb" skrev Carl Mayer det sammen med Marion Orth (06.02.??-??.??) og Berthold Viertel (28.06.1885-24.09.1953). I 1929 reiste Friedrich Wilhelm Murnau sammen med dokumentarfilmsakperen Robert J. Flaherty (16.02.1884-23.07.1951) til Tahiti for å lage en film om øybeboere i sydhavet og resultatet ble "Tabu: A Story of the South Seas" (1930/31). Friedrich Wilhelm Murnau  hadde regien og produserte den sammen med Robert J. Flaherty. Historien i denne filmen var om kjærlighet og tabu-konvensjonenes tragiske konskvens for et ungt par. Filmen vant en Oscarpris for kameraarbeidet til kameramannen Floyd Crosby (Fredrick Van Schoonhoven Crosby) (12.12.1899-30.09.1985). Dette ble hans siste film da han omkom i en bilulykke i California bare en uke før premieren på filmen.

SVERIGE
Denne perioden representerte en nedgang for den svenske filmen, og en av årsakene kan være at det var ikke noen regissisører som kunne overta arven efter Mauritz Stiller og Viktor Sjöström. Svensk film tapte på det internasjonal markedet og det ble gjort flere fremstøt for å gjenerobre merkedet. De forsøkte med samproduksjon med utenlandske selskap, engasjerte utenlandske regissisører og skuespillere og valgte internasjonale temaer og miljøer. Men dette var forgjeves da problemet lå i den svenske filmindustri ved at de manglet et nyskapende og nytenkende miljø. Men selv om Mauritz Stiller og Viktor Sjöström var de dominerende innen svenske fimproduksjon i perioden 1912 til 1923, var det også flere andre dyktige regissisører som arbeidet i den samme perioden. 

GUSTAF MOLANDER
En av de få regissisørene som klarte å ta opp arven efter den svenske gullalder var Gustaf Molander (Gustaf Harald August Molander) (18.11.1888-19.06.1973) som begynte sin filmkarriere med å skrive filmmanuskripter for Mauritz Stiller og Viktor Sjöström og som debuterte som regissør med "Bodakungen" (1920) og innledet en lang karriere som regissør innen svensk film, en virksomhetperiode som skulle strekke seg helt inn i 1960-tallet. På midten av 1920-tallet arbeidet en hvitrussisk forretningsmann Vladimir Wengeroff (??-??) med å samle de ledende filmproduserende landene i Europa til stort multinasjonalt filmselskap for å motarbeide den amerikanske dominansen på kinonene. Med økonomisk støtte fra det tyske forretningsfirmaet "Stinnes", eiet av Hugo Stinners () som var en lendende tysk industriherre, grunnla han det store selskapet "Westi". (For videre lesning anbefales følgende artikkel). De innviterte bl.a. "Svensk Filmindustri" (SF) å bli med i det antiamerikanske prosjektet og sammen med "Westi" dannet "Svensk Filmindustri" (SF) i februar 1925 datterselskapet "Nord-Westi Film AB" med Oscar Hemberg () som direktør. Han hadde tidligere stått som ansvarlig produsent for filmen "Livet på landet" (1924) med regi av Ivan Hedqvist (08.06.1880-23.08.1935) og med sine nye muligheter som direktør for selskapet tok han steget over til filmproduksjonen med internasjonale ambisjoner. Men de økonomiske problemene oppstod ganske tidlig da selskapene "Stinnes" og "Westi" gikk konkurs allerede sommeren 1925. Resultatet var at "Nord-Westi Film AB" bare fikk produsert to filmer "Ingmarsarvet" (1925) og forsettelsen "Till Österland" (1926) som ble spilt inn samtidig. Begge filmene bygger på Selma Lagerlöfs Jerusalem-syklusen og var en oppfølging av Victor Sjöströms filmer "Ingmarssönerna" (Filmskådespel i 10 akter efter inledningskapitlet i Selma Lagerlöfs JERUSALEM) (1919) og "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdelningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920). 
 

I 1928 regisserte Gustaf Molander "Synd" (1928) bygger på teaterstykket "Brott och brott" (1899) av August Strindberg (22.01.1849-14.05.1912) og som hadde urpreminere på "Dramaten" i Stockholm i 1900. Våren 1924 hadde Gustaf Molander regien på oppsetningen av stykket på "Dramaten" hvor han også hadde rollen som "Maurice Gérard, författare till pjäsen "La femme passionée"". Stykket var alledere i 1919 spilt inn i Tyskland hvor Ernst Lubitsch (29.01.1892-30.11.1947) hadde regien i "Rausch" (1919) og hvor Asta Nielsen () hadde rollen som "Henriette Mauclerc, aktris". Historien i "Synd" (1928) avviker ganske mye fra stykket til August Strindberg og mye av temaet om "Den Onda Viljan" er ikke med i filmen.

Det var med denne filmen det ble innledet det korte svensk-engelske samarbeidet i stumfilmens siste periode. Initiativtager til dette samarbeidet var Vilhelm Bryde (28.04.1888-26.04.1974) som var produsent for filmen. Han var arkitekt, men i 1911 studerte han ved "Dramatens elevskola". I perioden 1923-1926 var han sjef for "SF-Filmstaden". I perioden 1926-1931 var han VD og produksjonsjef for "Film AB Minerva" før han i perioden 1931-1933 arbeidet som produksjonssjef for "Svensk Filmindustri AB" (SF). Fra 1933 var han kinosjef for "Svensk Filmindustri AB" (SF). Han overtok også stillingen efter Oscar Hemberg () som produksjonsansvarlig også for "SF-konsernets" internasjonelle satsninger. Filmen ble spilt inn forsommeren 1928 hvor ekstriørscenene ble tatt i Stockholm og interieørscenene i "Filmstadens atelje" i Råsunda og innspillingen ble overvåket av John Orton som var andreplansregissør hos medprodusenten "British Instructional". Også "Hisa-Film GmbH" var innvolvert i produksjonen av filmen. I følge informasjon fra "Svensk filmindustri" skal filmen ha kostet 350 000 kr å lage og inntektene for filmen beløp seg til litt over 360 000 kr hvorav omtrent 100 000 kr var fra svensk filmutleie. Årsaken til at filmen ble en relativ økonomisk fremgang skyldtes det omfattende salget til utlandet som "Hisa-Film GmbH" stod for. 

DANMARK

NORGE
I Norge representerte denne perioden den andre halvdelen av bonde- og nasjonalromantikken som varte i perioden 1920-1930. Rasmus Breistein (??.1890-16.10.1976) første film i denne perioden var "Brudeferden i Hardanger" (1926) som handler om foreldrene til "Marit Skjølte" som skal emigrere til USA, men hun selv blir i gjen da hun ikke vil forlate sin kjæreste "Anders Bjåland". Men han er borte noen år og da han kommer hjem gifter han seg med "Kari Bjøve". Mange år efter er "Marit Skjølte" enke på bygdens rikeste gård, mens "Anders Bjåland" er enkemann på en fattig husmanssplass. Men deres barn finner hverandre og dermed kan muren mellom "Marit Skjølte" og "Anders Bjåland" brytes ned og til tross for ensomheten blir de lykkelige i sin livs aften.

Rasmus Breisteins siste stumfilm var "Krisine Valdresdatter" (1930) handler om "Anne" som får barn efter at lord Wakefield har vært på det årlige fiskebesøket. Fortvilet efterlater hun barnet på trappen til lordens norske vert, lensmann Erik Solbjør" før hun så druker seg. Barnet blir døpt "Krisitne" og som ung blir hun forelsket i "Harald", men pga. hans drikking blir det et brudd mellom e to. Mens "Harald" drar rundt med sin fele, får "Kristine" sin stemme utdannet i England, en utdannelse som lorden betaler. Under et besøk i Norge blir lorden dødssyk og han forteller da "Kristin" og "Harald" at hun er hans barn og at han vil at "Harald" skal gifte seg med henne som skal arve ham.

Amund Rydland () regisserte to filmer i sin karriere, og den andre filmen var "Himmeluret" (1925) som handler om "Nina" som står i med "Salve", skipper på en av farens båter, noe faren "Gutter Fladen" misliker. Mens "Salve" er på sjøen, underslår faren brevene til "Nina". Men hun faller ikke for dommedagsprofeten "Daniel" som har gitt sin venninne "Theodine" på båten for "Ninas" skyld. Men "Salve" kommer hjem, denger opp profeten som hurtigst forsvinner. "Ninas" far gir seg også og gir de to unge sin velsignelse til ekteskapet.

HARRY IVARSON
Harry Ivarson () regisserte fem filmer i perioden 1924-1927. Den første var "Til Sæters" (1924) som handler om "Ragnhild", datter på en storgård, og "Asmund Nordheia". De er glad i hverandre og han gir henne et sølvkors som alle konene på Nordheia har båret. Så stjeler "skolemesteren" korset Filmen handler om tateren "Franz Joseph" som kommer til en liten fjellbygd som ventere på en ny lensmann. Han utgir seg for denne og det tar ikke lang tid før han forelsker i kaksen "Knut Øverbøs" datter "Ragnhild" som vil ha gift med en storbonde. Men "Ragnhild" elsker den fattige husmannsgutten "Ola" og da "Franz Joseph" forstår hvordan det henger sammen, sørger han for at "Ragnhild" får sin "Ola" og leverer tilbake alt han har stjålet, idet han gir seg til kjenne. Det resulterer at han blir kjeppjaget ut av bygden.

Den andre filmen Harry Ivarson regisserte var "Fager Er Lien" (1925) som handler om "Aase Nordhaug" og "Kaare" som er glad i hverandre, men som har det problemet at godseieren også har kastet sine øyne på henne. Da "Aase Nordhaug" hjelper til med en servering på godset, skjer ulykken. "Kaare" forlater så hennes og barnet hun føder, dør efter en tid. "Krisitian", en ung frelsessoldat, tar seg av "Kaare" i byen og får arrangert et møte som resulterer i forsoning. "Kaare" gir godseieren den omgang han fortjener. "Simen Mustrøens Besyndelige opplevelser" (1926) handler om trekjæreren "Simen Mustøen" og hans kone "Bertille" som blir snytt av kaksen "Per Pikajord" for noe arvesølv. "Simen Mustøen" sprer da ut rykter om at han er død slik at han kan skremme "Per Pikajord" som spøkelse. Det går nok ikke så god ved første forsøk da han faller ned gjennom pipen og havner i ildmøljen på peisen. Senere en natt skremmer han "Per Pikajord" og andre på krikegården og "Per Pikajord" blir så skremt at han graver opp arvesølvet han tidligere hadde gravet ned under låven. Mens han graver opp arvesølvet kommer "lensmannen" og arresterer "Per pikajordet" og "Simen Mustøen" kan vende tilbake til livet.

I 1927 regisserte Harry Ivarson to filmer, og den første var "Den Glade Enke I Trangvik" (1927) som Filmen handler om "Helene Dyring" som opprører filk Trangvik ved å vise seg i tettsittende trikot med åpen badekåpe over.Det viser seg at hun er styrtrik. Ingenior "Vang" vil bygge et badehotell i byen, me nblir ved en misforståelse arrestert, dog straks løslatt igjen. Han har et godt øye til "Helene Dyring" men våger ikke å kurtisere henne av frykt for at hun skal tro at han er ute efter pengene hennes. Under et bryllup får han imidlertid beskjed om at han er tilkjent en halv million kroner efter en rettsak og nå kan han fri til "Helene Dyring". Harry Ivarsons siste stumfilm var "Madame Besøker Oslo" (1927) handler om svindlerparet "Madam Vera Wadjewska" og "Baron Felix de Video" som vet at den rike bankieren "Wagelsten" er død og vil tilrane seg hans gods i Norge. Bankierens sønn "Helge Wagelsten" fatter mistanke sammen med "Edith" som han engang har reddet. Efter mange hendelser kommer også politiet på sporet av svindlerparet som flykter i en bil. men de kjører av veien og blir tatt. Svindlerne får sin straff, mens "Helge Wagelsten" får sin belønning i forma v familiens gods og "Edith" som hustru. 

Leif Sindings (19.11.1895-19.05.1985) første selvstendige regioppgave var "Den Nye Lensmannen" (1926), som var bygd på folkekomedien "Den nye lensmannen" () av Ludvig Müller () og var arketypisk for den populære norske spillefilmen i 1920- og 1930-årene. Den inneholdt både en bonderomantisk faktor, med konflikten kakser mot husmenn, odelsjenter mot fattiggutter og omvendt, og den hadde også med skildringer av tatere og sigøynere.Filmen handler om tateren "Franz Joseph" som kommer til en liten fjellbygd som ventere på en ny lensmann. Han utgir seg for denne og det tar ikke lang tid før han forelsker i kaksen "Knut Øverbøs" datter "Ragnhild" som vil ha gift med en storbonde. Men "Ragnhild" elsker den fattige husmannsgutten "Ola" og da "Franz Joseph" forstår hvordan det henger sammen, sørger han for at "Ragnhild" får sin "Ola" og leverer tilbake alt han har stjålet, idet han gir seg til kjenne. Det resulterer at han blir kjeppjaget ut av bygden.

Leif Sinding regisserte to filmer i 1927 og den første var "Fjeldeventyret" (1927) Filmen handler om "Marie Østmoe", datteren av lensmannen ", som skal gifte seg med underlensmannen "Mons". Hun liker ham ikke og under et opphold i byen faller hun for studenten "Wilhelm". Denne drar med to venner på fottur til "Maria Østmoes" bygd samtidig som underlensmannen "Mons" er på jakt efter tre unnvekne fanger. Han slår kloen i de tre og triumferer over bragden. Men i forhørsretten neste dag viser det seg at "Wilhelm" er "sorenskiverens" nevø, "Mons" er derfor slagen og "Marie Østmoe" får sin "Wilhelm". Den andre filmen var "Syv Dager For Elisabeth" (1927) som handler om "Elisabeth Borg" som vinner den største gevinsten i pengelotteriet og sammen med kooegaen "Lucie Breien" reiser de på påsketur i høyfjellet. Kjeltringen "Franz Markel" får nyss i at hun har vunnet en stor sum og driver med skurkestreker overfor "Elisabeth Borg". Men han blir avslørt og straffet av millionærsønnen "Rolf Heller". "Elisabeth Borg" og "Rolf Heller" blir forlovet og "Elisabeth Berg" finner sin far som hun tidligere ikke har hatt kontakt med.

WALTER FYRST
Walter Fyrst (Walter Fürst) (06.06.1901-22.02.1993) første spillefilm var "Troll-Elgen" (1927) som hadde premiere den 26.12.1927 og hadde en spilletid på 95 minutter og filmlengde på 2102 meter, for sitt eget filmselskap "Fyrst-Film". Ved siden av regien stod han også for klippingen av filmen. Alf Rød (??-??) stod for filmmanuset som var basert på Mikkjel Fønhus (14.03.1894-??.1973) første roman "Troll-Elgen" (1921). Filmen handler om at folk mener at Troll-Elgen i virkeligheten er en død mann som går igjen i dyreham og i følge mytene skal finnes i skogens dyp. Noen tror at den som klarer å drepe den, vil med det samme vinne rikdom og berømmelse. Mens andre tror at det vil bringe dem ulykke. Mange vil felle den, bl.a. en gruppe jegere og den fattige husmannsgutten "Hans Trefothaugen" som er forelsket "Ingrid" som er datter til storbonden "Hallstein Rustebakke". Storbonden vil helst at datteren skal gifte seg med "Gunnar Sløvika", en mann hun ikke vil vite av. Samtidig har storbonden lovet "Hans Trefothaugen" at dersom han dreper Troll-elgen er "Ingrid" hans. En sen kveld trekker "Gunnar Sløvika" kniv mot "Hans Trefothaugen" og faller for sin egen kniv. "Hans Trefothaugen" tror at han har drept sin rival og flykter til byen hvor han livnærer seg som sirkusartist. I filmen er det her en lang sekvens med gjengivning av en danseforestilling. "Hans Trefothaugen" forstår efterhvert at han må vende hjem og det blir bevist at han er uskyldig. Han skyter så Troll-elgen og får sin "Ingrid". Filmen høstet i sin tid anerkjennelse blant annet for sin gode kamerakjøring og en effektfull bruk av norsk natur, og eksempler på det er at de fleste elgscenene er filmet med ekte elger i Oslomarka. Selve handlingen i filmen kan nok virke noe banal, men den svenske filmforskeren Rune Waldekranz (14.09.1911-15.05.2003) har filmen til "…norsk films mest geniune og beste prestasjon under stumfilmepoken."

Walter Fyrsts andre og siste fim var "Cafe X" (1928) som handler om at det går rykter i Oslo om at det pågår våpensmugling. Journalist "Karl Kraft" får i oppdrag fra sinredaktør om å avsløre dette. Sporet fører han til de gamle trerønnene i Vika, hvor han på Pålesens kafé treffer servitrisen "Lilly". Det ender med at de blir forelsket i hverandre, han får henne på bedre tanker enn å delta i smuglingen og sammen avslører de banden.

Den eneste filmen Uwe Jens Krafft (??-??) regisserte var "Bergenstoget Plyndret I Natt" (1928) handler om studenten Tom Heiberg" som er forelsket i "Grete Elstad", datter av generaldirektøren for NSB "Nils Elstad". Hans rival er løytnant "Lund". "Tom Heiberg" har fått jobb som reklamesjef i NSB og skal lage reklame for Bergensbanen. Med hjelp av gode venner plyndret han natt til første april Bergenstoget og slipper unna forfølgerne med "Lund" i spissen. Men så viser det seg at "Tom Heiberg" har laget sin vellykkede reklame, overlater alt tyvegods til generaldirektøren, og får sin "Grete Elstad". Ragnar Westfelt (??-??) regisserte bare en film, "Viddens Folk" (1928) som handler om "Lapp-Nils" og "Nina" som er forelsket, men hennes far "Borka" har planer om å gifte henne med "Mads". Så skjer det at "Lapp-Nils" blir uskyldig dømt, men klarer å flykte fra fengslet. "Borka" ber en trollkjerring" om å hjelpe seg og hun overbeviser "Nina" om "lapp-Nils" skyld. Det ender med at "Lapp-Nils" blir beskutt av "Borka" og "Lapp-Nils" faller utfor et stup. Til brylluppet dukker "Lapp-Nils" opp, den fordrukne "Mads" tror han ser et gjenferd og tilstår for "Nina". I fylla faller "Mads" utfor et stup og "Lapp-Nils" og "Nina" kan får hverandre. Dr Müller (??-??) bidro  bare med en film på slutten av stumfilmsperioden, "Frøken Statsadvokat" (1929) som handler om "Rolf Brønne" som kommer hjem til den lille byen og har det snart gående. Hans kusine "Karen Sofie" er glad i en maler og ber "Rolf Brønne" om å hjelpe seg mot faren, "Konsul Bakhaug". "Eva Haug" misforstår dette og tror at et er noe mellom de to. Da hun elsker "Rolf Brønne" sier hun i fortvilelse ja til "Bakhaug", men da hun får vite den egentlige sammenhengen, trekker hun tilbake sitt ja. Da vil ikke "Bakhaug" hjelpe hennes far som er i pengeknipe. Det fører til at faren skriver falskt, men "Rolf Brønne" får skylden og stilles for retten som adminisreres av "Eva Holst". Der blir alt oppklart, faren dør og "Eva Holst" og "Rolf Brønne" får hverandre.

George Schnéevoigt (Fritz Ernst George Fischer) (23.12.1893-05.02.1961) var en dansk regissør og fotograf som i Norge regisserte George Schnéevoigt sin første film i 1926. Det var "Baldevins Bryllup" (1926) som var basert på Vilhelm Krags (Vilhelm Andreas Wexels Krag) (24.12.1871-10.17.1933) skuespill "Baldevins bryllyp" (1900). Produksjonsselskapet var "A/B Svenska Biografteaters filia" og dette skal ha vært deres eneste filmproduksjon i Norge. Handlingen er lagt til en Sørlandsby hvor "Simen Sørensen" og "Ollevine Sørensen" bor. "Simen Sørensen" er den som liker å ta seg en støyt, mens "Ollevine Sørensen" liker å slarve med nabokonen "Madam Salvesen". "Sørensens" skal leie ut kammerset og "Simen Sørensen" sørger da for at hans svirbror "Baldvin Jonassen" får det. "Simen Sørensen" rigger ham ut, så han gjør inntrykk på "Madame Salvesen". Han får en lett oppgave og snart kan Baldvins bryllup feires hos "Sørensens". 

George Schnéevoigts neste film i Norge kom tre år efter den forrige og ble hans siste stumfilm. Det var "Laila" (1929) der filmen handling begynner med at et følge på vei til dåpen blir av jaget av ulv og "Linds" datter som skal døpes, faller ut av pulken. Hun blir reddet i siste øyeblikk av "Jåmpa" som oppdrar henne med navn "Laila" som sin egen datter. Mange år senere blir "Laila" forelsket i sin fetter "Anders", men han kommer til et stevnemøte og hun tror at han har sveket henne. Hun skal gifte seg med "Mellet", men "Jåmpa" får varslet "Anders" som så vidt når frem før vielsen. Alt blir oppklart, og "Laila" faller i "Anders" armer. Filmen ble en suksess viste en profesjonalitet som hadde en høyere kvalitet enn samtidens filmer og flere av de filmene som laget senere. Innholdmessig er filmen både antropologisk og filmatisk interessant ved bla.a hvordan samene ble fremstilt i filmen. Bortsett fra at en av samene ble intrudusert som en blanding mellom vildyr og menneske, har filmen en positiv skildring av samene, tatt i betrakningen at filmen ble laget i 1929.
 

OVERGANG TIL LYDFILM
Til slutt vil jeg kortfattet ta for meg overgangen til lydfilmen, den store nyheten innen filmen som skulle totalt endre filmindustrien og den historie. Denne dramatiske endringen fikk hele aksjemarkedet til å reagere og verdiene på aksjene i de store filmselskapene endret seg hele tiden. Situasjonen ble også helt anderledes for skuespillerne og stjerneverden ble hardt rammet ved at stjerner forsvant og ble erstattet av ukjente navn som vant sin berømmelse. Men det var også en del regissører og skuespillere som taklet denne overgangen meget bra. En av de kjente regissørene som var skeptisk til det nye mediet var Charles Chaplin 16.04.1889- 25.12.1977) var blant de stumfilmstjernene som var skeptisk til talefilmen og ved lydfilmens lansering erklærte han: ”Jeg avskyr den. Den vil komme til å tilintetgjøre verdens eldste kunstart – pantomimen - og vil frata oss fantasien.” Det var tydelig at han strittet imot talefilmen så lenge som mulig og lenge efter at lydfilmen hadde overtatt, skapte han så sent som i 1936 enda en stumfilm, ”Modern times” (1936). 

Men disse endringene skyldtes et lite selskap som i all stillhet hadde begynt med noe som tabu i filmverden i tyve år, og det var at de hadde begynt å lage "billeder som talte". Det var "Warner Brothers" film "The Jazz singer" (1927), med regi av xx () som skulle representere vendepunktet i filmverden. Brødrene Warner hadde i en periode arbeidet med korte lydfilmer og deres første hele lydfilmforestilling ble den 06.08.1926 i deres teater i New York. Denne forestillingen ble åpnet med tale på film av Will Hay (), og ellers hørte publikum New Yorks filharmoniske orkester og til slutt John Barrymore () i "Don Juan" (). Denne forstillingen skal ha gått helt bra til tross for at det under generalprøven hadde oppstått problemer  da det var blitt satt på feil plate da de skulle se og høre Will Hay. De som var tilstede fikk da høre ham spille banjo i stedet for å tale.

Men selv om denne forestillingen var vellykket var brødrene Warner forsatt i tvil, om de skulle ta skrittet fullt ut og sette full dialig i filmene, og selv om de hadde erfart at publikum satte pris på korte talefilmer, så var de i tivil om publikummet ville orke å høre en film som varte over en time. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal den gamle frykten for fiaskoe ha vært så rotfestet, at det faktisk var forbudt å bruke betegnelsen !talefilm" i "Warner Brothers" publikasjoner. Derfor ble det inngått et kompremiss ved at de satte inn et par sanger i en film som ellers var stum. De valgte den populære varietésanger Al Jolson () til å synge, og det ble valgt et par populære sanger, slik at de var sikker på at det ville slå godt an blandt publikum. 

Det var under innspillingen av denne filmen at det hendte en liten episode, tilsynelatende da uten betydning, men som i eftertid ble avgjørende for hele filmindustrien. Det som skjedde var at Al Jolson, som var vant til å nynne små stikkord til sg selv under tidligere filminnspillinger, ikke var oppmerksom på det øyeblikk, da lydopptagelsen av filmen begynte. I det han gikk bort til pianoet for å begynne å synge, sa han så henvendt til sin "mor" med replikken:

"Hør mor, hva mener du om dette?"

Denne setningen passet så godt tinn i scenen, at regissøren lot den være. 

"The Jazz singer" (1927) hadde premiere den 06.10.1927 på "Warners teater" og det skal ha vært helt utsolgt på premiéren der alle som hadde noe med film å gjøre var tilstede. Ingen  av de femmøtte var helt klar over hva det var de skulle overvære, men de var klar over at det var noe revolusjonerende som skulle hende den kvelden. Underveis skal publikum ikke ha regart noe spesielt på det de så før de plutselig fikk se scenen hvor Al Jolson gikk over gulvet mot pianoet og sa den enkle setningen:

"Hør mor, hva mener du om dette?"

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal denne enkle setningen ha gjort stor inntrykk på publikum og kanskje fikk den mer avgjørende betydning for talefilmens fremtid enn noe annet.

Premiéren på "The Jazz singer" (1927) skal ha vært vellykket, men ingen av de fire brødrene Warner var tilstede, og årsaken var at SamWarner bare 24 timer i forveien hadde plutselig dødd. 

Lydfilmen ble inntrodusert i Tyskland i 1929 og de siste filmene til Robert Wiene var talefilmer i forskjellige genrer. I  september 1933 reiste han til Budapest hvor han regisserte en tysk versjon av en ungask film "Eine Nacht in Venedig" (1934). Derefter reiste han, siden han var forfulgt som jøde, i eksil til Engeland og slo seg ned i London. Her produserte han musikelen "The Robber Symphony" (1934/1935) hvor Friedrich Fehér (16.03.1889-30.09.1950) hadde regien og skrev filmmanuset sammen med Anton Kuhl (??-??). Friedrich Fehér hadde tidligere samarbeidet med Robert Wiene hvor han spilte "Francis" i "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920). I denne perioden hadde Robert Wiene planer om en lydfilmutgave av "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920) og det var en større schanse for ham å spille den inn i Frankrike og i 1936 eller 1937 reiste han til Paris hvor han skulle realisere prosjektet sammen med Jean Cocteau (05.07.1889-11.10.1963). I 1938 regisserte han og produserte sammen med Herman Millakowsky (27.07.1892-12.02.1987) filmen "Ultimatum" (1938) hvor Erich von Stroheim hadde rollen som"General Simovic". Men bare få dager før filmen var ferdig innspilt ble han alvorlig syke og døde i Paris 17.07.1938. Det var Robert Siodmak (08.08.1900-10.03.1973) som ferdiggjorde filmen. Jeg har desverre ikke funnet noen opplysninger om lydfilmutgaven til "Das Kabinett des Dr. Caligari", men det skulle ha vært interresant å få vite hvordan han ville regissert denne filmen med lyd.

I 1930 arbeidet Friedrich Wilhelm Murnau med å lage en eftersynkronisert lydbearbeidet utgave av "Nosferatu. Eine Symphonie des Grauens" (1921). Filmen fikk tittelen "Die zwölfte Stunde. Eine Nacht des Grauens" (1930) og Waldemar Ronger (??-??) stod for den kunstneriske bearbeidelsen. Georg Fiebiger (??-??) stod for musikken. Det skal her nevnes at dette var deres eneste arbeid med film. Produsksjonsselskapet var "Deutsche Film-Produktion" (D.F.P.) (Berlin). Filmen er aldri blitt vist og den er registrert med sensurnummer "Prüfung: : Nr. , 14.11.1930". 

I 1930 regisserte Josef von Sternbergs (29.05.1894-22.12.1969) "Der Blaue Engel" (1930), som var produsert av Erich Pommer (20.07.1889-08.05.1969). I filmen har Emil Jannings (23.07.1884-02.01.1950) rollen som "Profesor. Immanuel Rath" og Marlene Dietrich (27.01.1901-06.05.1992) spiller Lola Lola. Filmen kan sees på den som en oppsummereing av tysk film i mellomkrigstiden og da spesielt Weimar-epoken. Lyssettingen og de stiliserte miljøene i filmen bærer preg av inspirasjon fra den tidligere ekspresjonismen, men selve fortellingen bærer mer preg av nøktern saklighet, "Die neue Saclichkeit". Josef von Sternberg tar opp temaer som identitetsproblemer, sosial deklassering samt frykten og fasinasjonen overfor "Det kvinnelige", temaer som man finner igjen i "Straßenfilme".

Fritz Lang var blant de store stumfilmregissørene som ikke hadde problemer med overgangen til lydfilmen og jeg skal meget kort ta for meg hans tyske talefilmer. Hans første lydfilm var "M" (1931) for produksjonsselskapet "Nero-Film AG" (Berlin). Filmen var nyskapende i sin realistiske bruk av lyden der han gjennom lyden skaper stemningsbilder av angst og dobbelthet. I filmen ble det ikke brukt filmmusikk, men reallyd, stillhet og enkelte musikalske ledermotiver der barnemorederen "Hans Beckert", spilt av Peter Lorre (Ladislav Loewenstein) (26.06.1904-23.03.1964) plystret på en kjent melodi av Edvard Grieg (Edvard Hagerup Grieg) (15.06.1843-04.09.1907) fra "Bryllupet på Troldhaugen". I filmen spilles "Kriminalkommissar Lohmann" av Otto Wernicke (Otto Karl Robert Wernicke) (30.09.1893-07.11.1965) hvor han også hadde samme rolle i den neste filmen "Das Testament des Dr. Mabuse" (1932/33). 

"Das Testament des Dr. Mabuse" (1932/33) ble også spilt inn i en fransk versjon "Le testament du docteur Mabuse" (1932/33), men da med Jim Gérald (04.07.188902.07.1958) som "commissaire Lohmann". I begge utgavene spiller Rudolf Klein-Rogge rollen som "Dr. Mabuse". (Ved referanse til samtalene i filmen har jeg valgt den engelske undertittelen). Filmen begynner der den forrige filmen sluttet og åpner med en scene der "Ehemaliger Kriminalbeamter Hofmeister", spilt av Karl Meixner (Karl Friedrich Meixner) (13.02.1902-29.12.1976), skjuler seg i noens falskmynteres kjeller, han oppdages og forfølges, men det virker som han skal slippe unna. Han telefonerer til "Kriminalkommissar Lohmann" som da er på vei til teater og ber assistenten si at han har gått, men ombestemmer seg og sier "and he says you can go to hell!". Ved den andre oppringning tar han imot telefonrøret og sier "Lohman speaking. What is it?", men i det han skal avsløre navnet på storforbryteren, slår noen av lyset og skyter mot ham. Så hører "Kriminalkommissar Lohmann" at "Ehemaliger Kriminalbeamter Hofmeister" synger "Gloria. Lovely are the maidens in Batavia. Gloria...". Han har blitt sinnsyk. "Dr. Mabuse" er selv sinnsyk og befinner seg i en celle i "Irrenanstaltsleiter Prof. Dr. Baum", spilt av Oskar Beregi sen (Oszkár Beregi) (24.01.187618.10.1965) klinikk hvor han hele tiden skriver og skriver. I løpet av filmen dør "Dr. Mabuse", men tar i en scene over "Irrenanstaltsleiter Prof. Dr. Baum" slik at han blir hans redskap. Legen følger "Dr. Mabuses" skrifter, utfører de kriminelle handlingene og har til hensikt å styrte verden ut i kaos og forbryternes herrevelde. 

Igjen viser Fritz Lang et skremmende bilde av menneskets dobbelthet der "Irrenanstaltsleiter Prof. Dr. Baum" på den ene siden en respektabel lege og på den andre side "Dr. Mabuses" efterfølger og mesterforbryter som vilskape sammfunnets sammenbrudd. Filmen slutter med at "Irrenanstaltsleiter Prof. Dr. Baum" blir sinnsyk og låses inn på "Dr. Mabuses" gamle celle. Filmen var et nytt mesterverk og en svanesang over Weimar-tiden, og selv om den samfunnskritisk var mer indirekte enn "M" (1931), ble den forbudt i Tyskland da nazistene på den tiden hadde overtatt makten. Filmen hadde, i følge informasjonen på DVD utgaven (The Criterion collection) premiere 21.04.1933 i Budapest og var da på 3 341 meter (124 minutter). Det var ikke før 24.08.1951 at den for første gang ble vist i Tyskland, men da i en forkortet utgave på 2 998 meter (111 minutter). Til sammenligning er DVD utgaven på 3 270 meter (121 minutter). 

Efter at "Das Testament des Dr. Mabuse" (1932/33) ble forbudt av nazistene den 29.03.1933, fikk Fritz Lang et godt tilbud fra Joseph Goebbels (29.10.189701.05.1945), valgte han i løpet av sommeren 1933 å forlate tyskland. 

For Norges del var først med lydfilmen at man fikk en filmperiode som man kan kalle "den norske films gullalder" og som varte fra 1930 til 1939 og ble innledet med den første norske lydfilmen ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen (11.06.1893-04.12.1978), barnebarn efter dikterkjempene Henrik Ibsen (Henrik Johan Ibsen) (20.03.1828-23.05.1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (Bjørnstjern Martinius Bjørnson) (08.12.1832-26.04.1910). For videre lesning om den "den norske films gullalder" albefaler jeg studieheftet "Tancred Ibsen og den norske gullalderen".

Jeg vil her avsluttet denne epoken med et sitat fra Leslie Woods bok "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 hvor han bl.a. skriver følgende i ca 1932 eller 1933:

"Denne lille salen (forfatteren viser her til kinoen "Sun Picture Hall" i Byker, red. anmerkning) bør på grunn av sin fabelaktige levedyktighet få sin egen plass i filmens historie. Den er i virkeligheten det siste tilholdssted for en svunnen kunstart. Men denne fullstendige  opgivelse av stumfilmen er absurd og vil sannsanligvis ikke vare bestandig. 
I mer enn tredve år eksisterte stumfilmen. Den lånte meget av sin uttrykksform fra fotografien og ennu mer fra den mimiske kunst og fra balletten. Teatret stod den ikke i større gjeld til, og et finnes i hvert fall et par filmer som ikke støtter sig til det skrevne ord. Det er Charles Ray "Den gamle svømmekulp" og Henry Edwards "Lily of the Alley". Det var ren og skjær "kino" og talefilmen har intet tilfelles hverken med dem eller med de andre stumfilmer som fulgte i Griffith`s spor. Det er nesten forferdelig å tenke på, at denne langsomme med konsekvente utvikling henimot den fullkomne stumfilm nu skal være stanset for bestandig.
Det finnes ting som bør fortelles på lerretet som stumfilm. La bare en modig filmprodusent ta på sig den oppgave å lage en stumfilm, og det er gode chanser for at folk vil se den, især hvis den synkroniserte musikk kunde erstattes aav et virkelig orkester. At lydfilmen vil komme til å bestå er hevet over tvil, men det at den har drept stumfilmen er en forbrytelse som må gjøres god igjen. Men det kan ikke gjøres uten at den får sin plass på kinoprogrammene igjen, selv om det bare blir en beskjeden plass."
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.