FILMHASTIGHET
Med filmhastigheten menes hvor mange billeder som vises per sekund. I dag vises filmene med en hastighet på 24 billeder i sekundet (b/s, en forkortelse jeg vil fortsette å bruke i denne artikkelen), mens det under stumfilmperioden ofte ble vist med en hastighet på 16-18 b/s. Men i stumfilmperioden varierte hastigheten langt mer enn kjernehastigheten da den i begynnelsen av filmperioden langt høyere og det var da ikke uvanlig med hastigheter over 50 b/s. Det skal også være eksempler på hastigheter over hundre billeder per sekund. Det er flere årsaker til at hastigheten ble senket til omlag 16-18 b/s og som har med det økonomiske og tekniske å gjøre. Høy filmhastighet fører igjen til høye omkostninger av råfilm og brødrene Lumiéres teknikere eksperimenterte med filmhastigheter og kom frem til at de kunne redusere filmhastiheten ned til omlag 16 b/s. Det var også mulig å la filmhastigheten gå helt ned i 10-12 b/s, men ved en så lav hastighet førte til adskillig større flimmer enn ved 16 b/s. Dette førte til at denne hastigheten efterhvert ble standarisert og et varemerke for stumfilmperioden. Årsaken til at filmen fikk en standarisert hastighet på 24 b/s har med utviklingen av lydsporet å gjøre.

I nyere tid har enkelt den merkelige oppfatningen at stumfilmer skal vises i for stor hastighet slik at personene beveger seg i et raskt og rykkevist tempo enn i det virkelige liv. Hva dette fenomet med underdreid kamera kommer fra er jeg ikke sikker på, men jeg antar at det skyldes når fjernsynskanalene viser korte reportasjefilmer at de blir vist med en hastighet på 24 b/s og ikke den riktige filmhstigheten. For det skal her nevnes at de gamle filmene som blir overført til DVD-plater har omtrent den riktige filmhasten. Et godt eksempel på dette er "Dansk filminstitut" som også oppgir filmhastigheten på omslaget.

Men det var og er fortsatt vanskelig å finne den riktige hastigheten til en stumfilm og årsaken var at kameramannen i den første delen av stumfilmperioden sveide kameraet manuelt. Ved at kameraene hadde en manuell fremdrift, var det viktig at kameramannen holdt riktig hastighet. Det hendte at noen kameramenn begynte å sveive filmen langsommere når de oppdaget at de hadde lite film igjen, og jeg regner med at slike hendelser gjaldt de som filmet dokumentarfilmer. Når filmen skulle vises var det også viktig at maskinisten holdt den riktige hastigheten og på den måten kunne filmene endre tempo efter maskinistens godtbefinnende eller publikums ønske. For filmhastigheten i stumfilmperioden var nok preget av indivduelle handlinger fra både regissør, kameramann og kinomaskinist. for kinopublikum kom det tydelige frem ved filmfremvisninger der det hendte at filmene ble vist fortere enn det de skulle fordi maskinisten skulle holde tidsskjema eller at de skulle holde en ekstra forestilling av en populær film. 

Før 1920 kunne hastigheten variere både ved kamera og prosjektor, fra oppunder 50 b/s til under 16 b/s, så for en kameramann var det nærmest umulig å følge en riktig hastighet med manuell sveiving. Løsningen var at kameraene efterhvert fikk innlagt et speedometer slik at kameramannen hadde en mulighet for holde en konstant hastighet. I løpet av 1920-årene fikk noen kameraer innlagt mortor som resulterte i en stødigere hastighet og disse motorene var regulerbare, med hastighetsvariasjoner fra 16 b/s til 22 b/s. 

Den beste dokumentasjonen på slike hastighetsvariasjoner i samme film og fra film til film finner man i "cue sheets", og dette var en betegnelse som var rettet mot musikere som akkompagnerte til filmen. "Cue sheets" bestod av egne anslag for når og hvor fort de skulle spille de aktuelle sekvensene og anmerkningene var meget bestemt slik at det ikke skulle oppstå feil og var skrevet på egne ark beregnet både for musikerne og maskinisten. Denne koordineringen var viktig for at billedet og lyd skulle være synkronisert. Det er bl.a. med denne metoden at man har funnet ut at hastigheten på filmer efter 1920 var langt større enn 16 b/s og et godt eksempel er Buster Keatons (04.10.1895-01.02.1966) "The General" (1927) som hadde en kamerahastighet på 24 b/s og en prosjektorhastighet på 24 b/s. Her ville det være helt feil å vise filmen med en hastighet på 16 b/s. 

Så den beste metoden man har for å bestemme hastigheten på filmen er da anvisninger av bestemte hastighetsøkninger til musikere og maskinister. Men hvis man ikke har slike ansvisninger, må man prøve seg frem ved hjelp av "Viewere" der hastigheten er truinnløs, slik at man kan variere hastigheten. Med denne kan man tilnærmelsesvis finne en hastighet som er "normal" for en stumfilm. Men dette fører til ved restaurering av film at man må ta et valg der hastigheten er ukjent. Man kan da bruke to metoder hvor man enten "strekker" filmen eller kopierer filmen direkte uten å vurdere hastigheten. Med "stretching" av filmen menes at man kopierer inn et tvillingbillede for hver fjerde billede dersom den opprinnelige hastigheten var på 16 b/s, dette for å gjevne ut hastigheten. Man har da to identiske billeder for hvert fjerde billede for å få en hastighet på 24 b/s og som da vil fremstå med en "normal" hastighet ut i fra dagens norm om 24 b/s. Problemet med denne metoden er at man får en bieffekt som vises som "slør" ved bevegelse i billedet. Den andre metoden er å kopiere filmen direkte for så senere å foreta de nødvendige justeringer med duplikatversjonen. Ved kopiering 1:1 foretar man ingen forandringer med de visuelle sider ved filmen og beholder den restaurerte kopien så nært opp til orginalen som mulig, og dette er en metode som er å foretrekke. Jeg antar at to av utgavene til Friedrich Wilhelm Murnaus (28.12.1888-11.03.1931) film "Der letzte Mann" (1924) representerer hver sin metode. Billedet til venstre viser et eksempel på den første metoden og billedet til høyre viser et eksempel på den andre metoden.