FILMFORMAT
Filmformatets utvikling har sin forhistorie i fotografiets utvikling der de første standariseringer av fotoplater var på størrelsen 24 cm x 18 cm og godt eksempel er glassplater på 1850-tallet som fortsatt er tilgjengelige. Ved overgangen fra enkeltbilldere til levende film ble fotoformatet ganske eneklet overført til film. Årsaken til denne overføringen har med billedkomposisjonen og spesielt forholdet mellom høyde og bredde i en firkant. I forhold til firkanten har "Det gyldne snitt" vært et sentralt tema som har opptatt kunstnere, arkitekter og matematikere helt fra oldtiden og frem til i dag. "Det gyldne snitt" er egentlig et forholdstall som skriver seg fra antikken der dette forholdstallet ble oppdaget ved at filosofen Eudoxos () ba forbipasserende å avsette et merke på hans spaserstokk som delte stokken på en best harmonisk måte. Ved nærmere unersøkelse oppdaget Eudoxos at merkene var samlet rundt et punkt på stokken og som ved matematisk utregning gav forholdet 1:1,618. Dette er i følge Lise Gotfredsen "Billedets formsprog" var denne myteomspundne historien den første persepsjonspsykologiske undersøkelse. 

"Det gyldne snitt" stod sentralt både i middelaldren og under renessansen og den geometriske oppbygningen ble brukt som et nyttig verktøy innen billedkunsten, der elementene i billedet stod plassert efter de geometriske opptagningene. For filmkunsten ble det også viktig å finne balanse i billedet og "Den harmoniske port" ble en annen geometrisk figur som også ble brukt og som lå nærmere forholdet til de første billedformatene. Den hadde omtrent samme oppbygning som "Det gyldne snittet", men forholdstallet var der 1:1,414. 

Fordelen med et slikt filmformat som ikke er kvadratisk er at det harmoniserer bedre for seeropplevelsen enn ett som er kvadratisk og dette har sammenheng med vårt eget synsfelt som er større i bredden enn i høyden. Derfor vil et filmformat som er bredere enn høyden være mere behagelig å se på enn omvendt. Ved å overføre billedformatet til fotografiet, som var på 18 cm x 24 cm, til billedformatet til 35 mm film, ser man at bredden og høyden til fotografiet stemmer med forhåndstallet til filmformatet som er på 1:1,33. Spørsmålet her er hvorfor filmformatet ble redusert fra 24 cm x 18 cm til 24 mm x 18 mm og hvorfor bredden fikk en standard på 35 mm. Det skal her nevnes at bredden på filmen i startfasen var på omlag 28 cm på grunn av perforeringen og var filmstrimler som ble produsert og solgt av Eastman. 

Thomas Alva Edison arbeidet på en tiden med film og i forbindelse med utvikling av film, var det nok hans forretningsmessige vurderinger av en slik karakter at han ville begrense utgifter som var for store og som var naturlig å gjøre i forhold til profitt. Det var nok derfor at Thomas Alva Edison mente at utgiftene med råfilm til filmforskningen kostet for mye og ba sine medarbeidere istedenfor å kjøpe 70 mm film, som var amatørfilm og langt billigere. Thomas Alva Edisons oppfordring til medarbeiderene om å ikke sløse med råfilmen førte til at hans medarbeidere innså at en reduksjon av filminnkjøpet ville føre til langt færre eksperimenter. Det var hans medarbedier W. K. L. Dickson () kom på en løsning, som Eastmanfabrikken gjorde, å splitte opp filmen i den størrelsen som var vanlig. Nitratfilmen ble fabrikkert i store flak som derfter ble splittet opp i aktuelle størrelser og W. K. L. Dickson lagde derfor en tilsvarende maskin til laboratoriet. Dermed ble 70 mm filmen delt opp til 35 mm og filmbeholdningen av råfilm ble dobbelt så stor.

Perforeringene av nitratfilmen ble lagt slik at de hverken berørte selve billedområdet eller ytterkanten av filmen og da perforeningene lå noen få millimeter fra kantene var det med på å styrke selve filmstyrken. Ved formatet 24 mm x 18 mm hadde perforeringen 5,5 mm til gode på hver side. Dette arbeidet med å redusere bredden av filmen foregikk i begynnelsen av 1890-tallet, men patenten på formatet kom ikke før i 1902. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.