Et teknisk problem under stumfilmperioden var farven og de problemer som oppstod ved fremkalling av filmen. Mange av stumfilmene var farvlagt, men på en helt annen måte en dagens farvefilmer. De tekniker man brukte var:

1. Håndkolorering
2. Tintning
3. Toning eller viragering

HÅNDKOLORERING
Spesielt i Frankrike ble det i begynnelsen av stumfilmperioden brukt denne form for farvefilm. Både Méliès film og de tidligste Pathé filmer eksisterer i håndfarvelagte utgaver. Denne teknikken var meget kostbar og en omstendig prosesses og krevde stor arbeidskraft. Årsaken var at de måtte male hver eneste filmrute med en tynn pensel i de farver de skulle bruke. For å effektivisere arbeidet ble det brukt en samlebåndsteknikk, en malte hudfarven, en annen malte f. eks den grønne farven på klær eller gjenstander, den tredje malte den blå farven o.s.v. Dette krevde stor nøyaktighet da den minste unøyaktighet kunne tydelig synes på filmlerrete.

Efterhvert ble det gjort visse forenklinger ved denne prossesen ved ved at man begynte å bruke utklipte skabeloner som tilsvarte de forskjellige farveelementene. Men fremdeles var det et omfattende arbeid eftersom f. eks en ti minutters stumfilm består av 9600 enkeltbilder, 16 ganger 60 ganger 10. I Danmark var det bare naturfilmer som på bestilling ble håndkolorerte.

Et eksempel på hvor mange som var innvolvert i koloreringsarbeidet ser man på bildet til høyre. Det viser koloreringsavdeling hos Pathé omkring 1910.

TINTNING
Ved denne teknikken blir filmstrimlen farvet under fremkalling. Den delen av filmen som ville ha vært hvit får ved tintning farve efter det farvebadet strimlen dyppes ned i. Samtidig forble de svarte delene av filmen svarte. Tintingprosessen ble forenklet like før den første verdenskrig da det ble mulig å kjøpe farvet råfilm fra råfilmprodusentene. På den måten ungikk man de vanskelige badene og behøvde bare å velge råfilm i de farver som instruktøren hadde valgt.

Filmen "Alraune" (1928) av Henrik Gaalen er et eksempel på tintning. I følge Det Danske Filminstitut er den tigjengelige kopien "en nyrestaurering af den overlevende danske kopi, der anses for at være det eneste overlevende materiale med original tintning."

TONING ELLER VIRAGERING
Dette er en kjemisk prosses i i to etapper: de svarte delene av strimlen blekes under fremkallingen og derefter ble de farvelagt i de ønskede farver. Ved denne prossesen ble de hvite partiene uendret.

Både tinting og toning ble ofte brukt samtidig i samme scene. Ved en skogscene ble først filmstrimlen tonet slik at trærne ble grønne. Derefter ble filmen lagt i blått farvebad slik at himlen ble blå. Denne metoden ga stumfilmen et uttryksmiddel som desverre har gått tapt ved dagens sort-hvitt kopier. Men heldigvis blir flere filmer nyrestaurerte og har fått tilbake de opprinnelige farvene. Eks på det er "Der Golem - Wie er in Die Welt kam" (1920) og "The Phantom Of The Opera" (1925).

De forskjellige farvene ble ofte brukt i bestemte scener. Ofte ble det brukt lys brunlig farve til værelser, en lys gylden orange farve til å markere solskinn over landskap, en mørkere orange farve til lampelys, en lyserød farve for solnedgang og daggry, en blå farve for å få frem at det er natt og at landskapet blir opplyst av måneskinn, og en sterk gulrød farve ved brann. Men farveleggingen ble også brukt for å få frem en bestemt over en scene. For å få frem en stemning av kulde og uhygge ble den tintet grønn. Det er årsaken til at det ofte brukes grønt i skrekkscener fra stumfilmperioden. Skrekkvirkningen ble ofte forsterket hvis personene ble tintet lilla. For å få frem en følese av varme og hygge ble innendørsscene tintet med en gylden farve.