ENGELSK FILMHISTORIE 1916-1930

VIRKNINGEN AV VERDENSKRIGEN
I motsetning til USA, rammet krigen en engelske filmindustrien ganske hardt, og bare noen av selskapene klarte å holde det gående. Selskapet "Hepworth" gikk bra, og det samme gjorde det nye "London-Film" som laget en del populære filmer under amerikansk ledelse, bl.a. "Fangen på Zenda". G. B. Samuelson () laget en film som på en måte var en en forgjenger for "Cavaleade" (). I sitt atelier i Isleworth laget han også "En studie i rødt" (). 

I de første 10 årene efter verdenskrigen dominerte USA filmmarkedet og gjennomførte et salgssystem som tvang avtagerne til å kjøpe alt det amerikanerne produserte, enten kjøperne hadde lyst på det eller ikke. Salgssytemet var også utformet slik at kjøperne måtte forplikte seg til å kjøpe filmer som ennå ikke var laget, dette da de amerikanske selksapene solgte film i serier, et halvt eller et dusin ad gangen. På denne måten ble Hollywood, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, kvitt all skrapproduksjonen. Det hendte også at noen av de filmene som ble solgt på denne måten var så dårlige at kjøperne unnlot å vise dem, selv om de hadde betalt for dem.

Dette systemet tok slik overhånd og de amerikanske selskapene var så mektige at det til slutt ble nesten umulig for britiske produsenter å få en god film avsatt i England. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, kunne det gå måneder, eller til og med år, før den kom på repertoaret, og når det skjedde var den ofte foreldret. Under disse forholden tok en gruppe filminteresserte menn opp arbeidet for å få rettet på forholdet ved lov. De som stod bak denne planen var George Ridgewell (), som hadde laget et par hundre filmer, kaptein Rex Davis (), som selv hadde opptrådt på film og som nå var medlem av paralamentet og Victor McLaglen (). Sammen drev de korridorpolitikk i parlamentet og holdt massemøter på åpen gate for å vekke interesse forengelsk film i England. 

I mai 1921 ble det sammenkalt et møte i London for å avgjøre om England skulle fortsette sin filmindustri eller for alltid å underkaste seg den amerikanske filmindustri. Det var Lord Beaverbrook () som ledet møtet, et møte hvor også William Friese-Greene var til stede. Det møtte opp en rekke filmprodusenter og kinoeiere som var innstilt på å drive saken igjennom. De var klar over at USA på filmmarkedet hadde forskanset seg så sterkt, at mange mente at den brittiske filmindustri ikke ville være i stand til å vinne. Midt under møtet reiste William Friese-Greene seg, som nå var en eldre mann, og bad om ordet. Det var få av dem som satt omkring ham som kjente ham eller hadde overhodet hørt hans navn. Han henstillet til forsamlingen å skyve alle små uoverensstemmelser til side og samle seg om den store oppgaven, hvor de skulle nok en gang forsøke å gi britisk film førsteplassen på britiske kinematografer. I begynnelsen av hans tale hadde møtedeltagerne bare hørt på ham med likegyldighet, men efterhvert fikk han stemningen over på sin side, og resultatet var et overveldende flertall for å la den britiske filmindustri fortsette på selvstendig grunnlag. 

Men fortsatt rådet det en stor usikkerhet innen britisk filmproduksjon og, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var stillingen på et bestemt tidspunkt i 1924 så fortvilet, at all britisk filmproduksjon stod stille. Det skjedde lite innen engelsk film før den såkalte kvoteloven ble vedtatt av parlamentet. Denne loven gikk ut på at en viss prosent av all film som ble vist i Storbritannia skulle være av britisk opprinnelse. 

.