ENGELSK FILMHISTORIE 1906-1915

WARWICK TRADING COMPANY
Et område i England som i 35 år skulle bli hovedmarked for film, var Warwick Court som lå like ved undergrunnsstasjonen "Chancery Lande" i London. Warwick Court lå på en brolagt plass, og stedet var så trangt at ikke noen kunne komme frem med noe slag kjøretøy. På begge sider lå det bare advokatkontorer og ikke noen form for underholdningssteder. Men det var her "Warwick Trading Company" begynte å selge og distribuere film, og det var lenge så å si det eneste selskapet som hadde film til salgs, fordi det også stod i forbindelse med "Edison-konsernet".  

CHARLES URBAN
Charles Urban (14.041867- 29.08.1942) var født i USA og døde i England. Han var en anglo-amerikansk produsent og distributør og en av de viktige aktørene innen britisk filmindutsri før Verdenskrigen. Han var en pioner innen fingenre som dokumentar, utdannelse, propoganda og vitenskaplige filmer, og er også kjent for å være produsent av verdens første vellykkede skaper av farvefilm. Da hans filmproduksjon egentlig faller utenfor rammen for denne hjemmesiden, men siden han har hatt en stor betydning for den britiske filmindustrien, vil jeg her kortfattet ta for meg hans filmarbeid.

Hans første kontakt med filmindustrien i 1895 da han samme år viste film på "Kinescope" i Detroit. I 1897 flyttet han til England og ble administrerende direktør i "Warwick Trading Company" der han spesialiserte seg i aktuelitetsfilmer som inkluderte nyhetsfilmen fra "Boerkrigen". I 1903 startet han sitt eget selskap "Charles Urban Trading Company" og i 1908 flyttet han til Londons Wardour Street, hvor den første filmindustrien ble lokalisert i det som sernere ble hjemmet til den britiske filmindustrien. I 1906 begynte han å samarbeide med George Albert Smith (1864-1959) om å utvikle en farvefilm som var basert på to farver, rød og grønn. Dette prosjektet lanserte han i 1908 og fra 1909 var det kjent som "Kinemacolor", en farvefilmtype som han hadde stor suksess med over hele verden frem til 1914. Hans mest kjente "Kinemacolor-filmen" var "xx" (1912), også kjent som "The Durbar in Delhi" som varte i ca 2,5 timer og som fulgte den britiske konge og dronning gjennom India. Den ble filmet bl.a. i desember 1911 i forbindelse med kroningen av kong George V. 

Under Verdenskrigen, dvs omtrent i 1915, arbeidet Charles Urban propogandafilmer og produksjonen av en propaganda film om engelskmennenes forberedelser og kamp om Dardanelles, begge filmer er fra 1915, og redigeringen av den klassiske dokumentaren "The Battle of the Somme" (1916). 

I 1921 flyttet Charles Urban tilbake til USA og forsøkte her å etablere seg som produsent for utdannelsesfilmer og eks på slike filmer er "The Four Seasons" (1921). På denne tiden arbeidet han med å innføre et nytt farvefilmsystem som han kalte for "Kinekrom" og som var basert på det tidligere "Kinemacolor". Men desverre ble det ikke noe mer ut av dette arbeidet da hans virksomhet kollapset i 1924 og han returnerte da til England i slutten av 1920-tallet.

CECIL M. HEPWORTH
En som begynte å arbeide for "Warwick Trading Company" var Cecil M. Hepworth (19.03.1873-09.02.1953) hvis var var en vel kjent personlighet  både som foredragsholder og fremviser av "laterna magica-billeder" og en anerkjent bidragsyter til fotografiske tidsskrifter. Cecil M. Hepworth arbeidet på den tiden med teknisk utstyr av billedeprojeksjon og hadde funnet opp en ny buelampe. Denne oppfinnelsen solgte han til et stort optisk firma og patentinntektene ble grunnalget for den kapitalen som han senere brukte da han startet opp et filmselskap som senre skulle bli et av de største britiske filmselskaper. 

På den tiden var Cecil M. Hepworth også opptatt av "levende billeder" som på den tiden var det nyeste på markedet. Han oppsøkte derfor Robert William Paul (03.10.1869-28.03.1943) som han solgte noen av sine lamper til. Senere traff han på den amerikanskfødte profesjonell fotografen Birt Acres (), og sammen gav de den første kinoforestillingen for prinsen av Wales, den senere kong Edward VII. Cecil M. Hepworth forstod ganske raskt hvor nyttig filmen kunne bli for de foredragholdere som forstod å ta i bruk denne nye oppfinnelsen. Selv kjøpte han også et fremvisningsapparat og noen få filmer, hvor ingen av dem var over 50 fot lange. Med dette utstyret reiste han på turné og holdt underholdene foredrag med fremvisning av "levende billeder". 

Under fremvisningene forstod han ganske raskt at projeksjonsapparatet hadde visse mangler som gikk ut over billedene og han fikk efter hvert bl.a. rettet på en del av flimringen ved hjelp av en lukkemekanisme som han selv fant opp, og som blendet av lyset foran hvert nytt billede på filmen. En annen betydningsfull oppfinnelse som han stod for, var en spoleinnretning som automatisk vinnet opp filmen efter hvert som den passerte maskinen. Dette var en meget stor forbedring da filmen tidligere en ble samlet opp i en pose under apparatet eller den falt rett ned i en kasse som stod på gulvet. Denne nye spoleinnretningen sparte mye arbeide med å spole opp filmen efter hver fremvisning. 

Disse oppfinnelsene og forbedringene skal ha imponert ledelsen i "Warwick Trading Company" at de tilbød ham en stilling i selskapet. Det var i denne perioden hvor han arbeidet i dette selskapet at han utarbeidet en metode for fremkalling som fortsatt er i bruk. Inntil da hadde fremkalling av film vært en ganske krevende prosess. Tidliger var filmen blitt vunnet opp på en ramme og siden blitt fremkalt på den måten at en mann satt og dyppet den i et fat med fremkallerbad. Med denne forbedringen gikk det hele atomatisk i store beholdere. Men til tross for sine lovende forbedringer ble han en dag innkalt til Charles Urban hvor han fikk vite at ledelsen hadde bestemt seg for at alt fotografisk arbeide i forbindelse med filmene ville bli utført av en mann i Brighton, og de hadde derfor ikke lenger bruk for ham. 

Cecil M. Hepworth startet da opp et filmselskap som i mange år fremover kom til å bli det ledende i England. Han leide en billig villa i Walton-on-Thames, flyttet med sin familie inn i annen etasje og gjorde om resten av villaen til atelier og arbeidsværelse. Derefter begynte han på egen hånd som filmprodusent. Han malte selv kulissene til sine filmer og ute i haven lagde han en primitiv sceneplattform. Selve villaen ble et meget spesielt filmatelier hvor alle rom var innredet i forhold til filmproduksjonen. I bryggerhuset hadde han installert en gassmaskin som bråkte kraftig, men allikevel spiste familien i dette rommet. Kjøkkenet var malerverksted og det var her kulissen ble laget, mens dagligstuen var gjort om til et fremkallingsrom. Det beste av soveværelsene var gjort om til tørkerom, og her hang det hele tiden hundrevis av meter film til tørk. Noen ganger ble det så fullt med film at de måtte bruke klesknaggene i værelset ved siden av til å henge film på. Baderommet var gjort om til et klipperom, hvor filmene ble satt sammen, og dageligstuen fungerte som kontor. Hele staben bestod av en fem seks personer og de måtte utføre alt mulig arbeid. 

De første filmene var, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, enkle og var laget på en slik måte at han ikke behøvde annen assistanse enn den han kunne få fra sin egen familie. Disse filmene fortalte små dagligdagse historier, hvor barn og husdyr spilte en fremtredende rolle. Cecil M. Hepworths først filmsuksess var "Rescued by rover" (1905), hvor han selv hadde hovedrollen og hvor de andre aktørene var hans kone, barna og hunden Rover. Med denne filmen fikk han en slik suksess at han besluttet å lage en film til i samme genre. Den het "Stum klokskap eller reddet fra tidevannet" () og var 450 fot lang og ble solgt for omtrent £11. Handlingen var enklere enn i "Rover" men allikevel ble susksessen større denne gangen. Muligens skyldtes det at fokuset på dyreklokskap var større i denne filmen for her opptrådte også hesten "Black Beauty" sammen med hunden "Rover". I fagbladene på den tiden ble denne filmen betegnet som det beste som ennå var laget, og Cecil M. Hepworth kunne avertere at den ble vist på ikke mindre enn syv kinoer i London og at den gjorde stor lykke på kontinentet. 

Eferhvert ble Cecil M. Hepworths lille scene i haven i Walton-on-Thames snart avløst av virkelige atelierbygninger, hvor de var uavhengig av dagslyset. Samtidig åpnet han kontorer i Charing Cross Road i London, og snart var han langt foran alle sine konkurrenter i England, både Robert William Paul og "Warwick Trading Company". 

GAUMONT-BRITISH PICTURE CORPORATION
Like i nærheten av av det salgskontoret som Cecil M. Hepworth hadde åpnet i Charing Cross Road, var et liten butikk som ble drevet av to unge menn ved navnet Bromhead. Denne butikken var i et kompleks som het Cecil Road, og lå akkurat som Warwick court ved en trang plass eller gjennomgang, hvor biltrafikk var forbudt. På denne tiden ble det solgt fotografiske artikler fra denne butikken, men firmaet "Bromhead" var også agenter for den franske filmprodusentern Leon Gaumont (). Som mange av de andre filmselskapene, startet også "Goumont-Britssh Picture Corporation" i det små innen filmproduksjonen. En måte de markedsførte seg på var at tidlig forstod hvilken betydning det hadde å knytte store skuespilleres navn til filmen. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 fikk de den populære varietéskuespiller Herbert Darnley () til å opptre i filmen "Napoleon" () og den engelske sjømann" (), hvor filmen begynte med et nærbillede av skuespilleren. "Goumont-Britssh Picture Corporation" var også det første selskapet som fikk en kjent forfatter il å skrive et filmmanuskript, og eks på det var George R. Sims () som skrev "Lady Letmeres juveler" (). I dette tilfelle sluttet filmen med billede av forfatteren. Likeledes var det også dette selskapet som begynte å annonsere navnene på dem som hadde hovedrollene i en film.

"Goumont-Britssh Picture Corporation" gjorde efter hvert den samme erfaring som de amerikanske selskapene, nemlig at det ikke var hensiktsmessig å selge filmene direkte til den enkelte kinoeier. Det etablerte seg derfor også som utleiebyrå, og i 1908 fant den første markedsfremvisning sted for et fullstappet forsamling av ledende folk i filmbransjen. 

WILLIAM G. B. BARKER
William G. B. Barker (Will Barker) (William George Barker) (??.1867-06.11.1951) begynte allerede som tiåring sin yrkeskarriere med å trekke en håndkjerre. For dette arbeidet tjente han et shillings om uken. Da han var 16 år gammel var han handelsreisende, men først da han var 25 tjente han såpass som et pund i uken. Da hadde han allerede spart sammen omkring £100 og med dem startet han som selvstendig mann. William G.B. Barker hadde alltid vært en interessert amatørfotograf, og de de nye "levende billedene" vakte ganske raskt hans interesse og det tok ikke lang tid før han begynte i filmbransjen, hvor han snart ble en av de ledende krefter.

Jeg vil her ta for meg flere av de filmene han regisserte, filmet og produserte. Problemet i forhold til hans produksjon er at jeg foreløpig bare har litt informasjon om Will Barker og hovedkilden, Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 nevner ofte ikke årstall, samt at Bernt A. Nissen har oversatt filmtitler. Derfor har jeg i første omgang tatt for meg noen av de oversatte titlene og hentet beskrivelsen av filmene fra Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937. Ved enkelte tilfeller har jeg funnet informasjon om filmene fra "www.IMDb.com".

Den første filmen han kan ha filmet var "Queen Victoria's Diamond Jubilee" (1897) som er en ren dokumentarfilm hvor dronning Victoria opptrer. 

I følge "www.IMDb.com" regisserte William G.B. Barkers fire filmer for sine egne filmselskaper "Barker Motion Photography" og "Barker". Den første filmen var "Hamlet" (1910) innspilt i 22 scener. Filmen ble spilt inn i "Ealing Studios", Ealing, London. Bortsett fra scenen hvor Ophelia flyter nedover elven, ble hele filmen spilt inn i løpet av en dag og hele filmen varte ikke mer enn et kvarter. William G.B. Barker hadde på forhånd planlagt filminnspillingen ganske grundig for å gjøre innspillingtiden så kort som mulig. For å klare dette var alle sceneriene laget på forhånd og som nærmest var bygget inni hverandre. Dette forarbeidet tok nærmere tre uker, men da alt var ferdig og en scene innspilt, rev de bare vekk kulissene, så stod sceneriet ferdig til neste scene. Imidlertid var var planleggingen av hvem som skulle bekle rollene ganske tilfeldige, og den eneste skuespiller som valgt til en bestemt rolle var han som skulle spille Hamlet. Årsaken til at han fikk den var at han kunne denne rollen. I forhold til de andre rollene i filmen, ble det bare sendt rundt brevkort til alle som overhodet hadde søkt arbeide i det nye selskapet, med en anmodning om å møte opp i Ealing kl 08:30 en bestemt dag. Unntaket var imidlertid de som i sin søknad hadde forlangt mer enn 10 shillings per dag. 

Fordelingen av rollene var, som tidligere nevnt, ganske tilfeldig og, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, foregikk det på den måten at William G.B. Barker f.eks. fikk øye på en høy mann i forsamlingen og vinket ham til seg:

"Vel, De er høi nok, De kan spille ånden."

Videre spurte han kvinnene:

"Er det noen av damene som kan svømme?"

En av dem svarte beskjedent at hun kunne svømme litt.

"All right", svarte da William G.B. Barker, "Så kan De ta Ophelias rolle."

På samme måte fikk han besatt alle rollene, og før klokken var 10:00 hadde han fått besatte alle rollene og skuespillerne var ikledd sine kostymer. Scenene ble fortløpende innspilt og de arbeidet frem til kl 16:00, bare avbrutt av en 20 minutters lunchpause kl 13:00. Da var hele fimen ferdig og spuespilerne hadde fått sine honorarer. En av årsakene til at innspillingen gikk så raskt var at William G.B. Barker ikke brydde seg om å ta opp scener om igjen, men bare beholdt det som ved første forsøk ble spilt inn. 

Året efter, i 1911, regisserte og produserte han to filmer, "Henry VIII" (1911) og "Princess Clementina" (1911). I følge "www.IMDb.com" var "Henry VIII" (1911) på 25 minutter, og hvor bl.a. Arthur Bourchier (22.06.186314.09.1927) spilte "Henry VIII" og Violet Vanbrugh (11.06.1867-10.11.1942) hadde rollen som "Queen Catherine". Det tragiske med denne filmen er at alle kopiene brant opp bar seks uker efter at filmen hadde premiere og fortsatt har man ikke funnet noen kopier av denne filmen. "Princess Clementina" (1911) var produsert for selskapet "Barker" og var basert på en roman av A. E. W. Mason (07.05.1865-22.11.1948) og hvor George Pleydell Bancroft (01.11.1868-01.03.1956) hadde skrevet filmmanuset. Alice Young (??-??) spiller her rollen som "Princess Clementina". Den siste filmen "She" (1916) produserte han og regisserte den sammen med Horace Lisle Lucoque (H. Lisle Lucoque) (??-??) som også skrev filmmanuset. Filmen er basert på en roman av H. Rider Haggard (22.06.1856-14.05.1925).

I perioden 1910-1916 produserte William G.B. Barker, i følge "www.IMDb.com" 25 filmer, og dette tallet inkluderer de filmene han også regissert. I 1910 produserte han tre filmer for "Barker", og det var "Beckwith's Gun" (1910), "Black and White" (1910) og "His Majesty's Guests Steal a Holiday" (1910). I 1912 produserte han to filmer, "Jim the Fireman" (1912) og "The Last Round" (1912)

1913 var muligens William G.B. Barker mest aktive år og i følge "www.IMDb.com" produserte han 10 filmer det året. Jeg vil her ta for meg filmene i alfabetisk rekkefølge. Den første var 
"The Anarchist's Doom" (1913) med arbeidstittelen "The Tube of Death" hvor Alexander Butler (??-??) hadde regien og hvor Rowland Talbot (??-??.1917) skrev filmmanuset. Filmen hadde premiere i juni 1913. Blant skuespiller finner vi Fred Paul () i rollen som "M. Sardies", Blanche Forsythe () spiller "Mary Dacre" og Rolf Leslie () som " John Dacre".

Charles Weston (??.18.??- 15.08.1919) stod for regien i filmen"The Battle of Waterloo" (1913) og ble spilt inn for "British & Colonial Kinematograph Company". Filmen er spilt inn i Irthlingborough, Northamptonshire. Dessverre gjenstår bare filmene av noen fragmenter som viser kampscener. I følge "www.IMDb.com" viser de resterende opptakene fra filmene scener som indikere en film av ambisiøs omfang. Filmen skal ha vart i ca en time. 

 "East Lynne" (1913) ble regissert av Bert Haldane (??-??) og varr basert på en roman av Mrs. Henry Wood (17.01.1814-10.02.1887). Filmen handler om en aristokratisk kvinne, "Lady Isabel", forlater sin mann og barn da hun mistenker ham for utroskap. Det er sjarmerende og morderiske "Captain Levison" som har fortalt henne om hennes manns påståtte utroskap. Efter å forlatt sin mann reiser hun sammen med "Captain Levison" til kontinentet, men forholdet mellom de to blir ikke slik som hun hadde forstilt seg og åtte år senere reiser hun tilbake til England. Der oppdager hun at hennes tidligere ektemann har giftet seg på ny. Hun klarer imidlertid ikke å holde seg unna sin tidligere familie så hun forkler seg og tar jobb som guvernante.  Når hennes unge sønn, "Willie" dør, klarer hun ikke å konfontrere ham med hvem hun egentlig er og så dør også hun.

De neste filmene "The Great Bank Robbery" (1913), "The Great Bullion Robber" (1913), "Greater Love Hath No Man" (1913) "London by Night" (1913) har jeg foreløpig ikke funnet noen informasjon om, men de to neste "In the Hands of London Crooks" (1913) og "The Road to Ruin" (1913) produserte han for filmselskapet "Barker".

En annen film William G.B. Barker fikk spilt inn det året var "Sixty Years a Queen" (1913) som var den første store filmen han spilte inn på "Ealing Studios", et studio han selv grunnla. I følge "www.IMDb.com" skal Rolf Leslie (??-??) ha spilt 27 forskjellige roller i denne filmen. "Sixty Years a Queen" (1913) handler om dronning Victorias () liv fra hun var en ung pike og som ender med kong Edwards VII () kroning. Denne filmen skal ha kostet £12 000, noe som var en enorm sum på den tiden. I forbindelse med innspillingen av denne filmen satte "Daily Sketch" opp en premie på £50 for den som lignet mest på kong Edward VII og det var en typograf som het Groves () som fikk premien. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal bladet ha skrevet at Groves skal ha vært så lik kong Edward VII at det hadde hendt at folk ropte hurra på gaten når han kom. 

William G.B. Barker lagde også en annen film om dronning Victoria og het "Livets spill" (??) og ble spilt inn i "Worton Hall Studios" i Isleworth. Det tok hele tre år å lage denne filmen og det skal ha gått med 400 000 fot film. Filmen viste bl.a. det første jernbanetoget og dessuten fra kroningen og dronning Victorias jubileum. I selve kroningscenen skal det ha deltatt 5 000 mennesker og scenearrangementet skal ha strukket seg over to kilometer. Det vanskeligste for William G.B. Barker skal ha vært å finne en som kunne spille den 16 år gamle Victoria. Selv efter at hundrer av unge jenter hadde prøvd seg, hadde de ikke funnet noen som lignet. Det var da de plutselig fikk øye på en maskinskriverske som arbeidet i atelieret og som lignet dronningen på en prikk. 

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal en av de mest krevende scenene ha vært den hvor dronning Victoria skulle kjøre i en åpen vogn gjennom gatene tiljublet av folkemengden. De skal ha arbeidet med denne scenen en hel dag, men hver gang de trodde at det hele var i boks, var det noe som gikk galt i siste øyeblikk. Deres problemer illustrerer godt det filmskaperne slet med på den tiden da problemet var at det kom en ny sky for solen, eller så kjørte prosesjonen for fort eller for langsomt. William G.B. Barker skal ut på eftermiddagen nærmest ha gitt opp da det plutselig ble fint solskinn og de kunne sette i gang å filme. Statistene som spilte folkemengden jublet som de hadde fått beskjed om og hestene travet rolig og fint foran vognene. Filmteamet undersøkte om e kunne finne noen mulige feil, men alt var i orden og William G.B. Barker kunne derfor slappe av. Men ved prøvekjøringen av filmen viste det seg at det absolutt ikke var i orden da den unge piken, som skulle spille dronningen, ikke var i vognen. Det som hadde skjedd var at hun var blitt redd for hestene og dermed bestemt seg for å holde seg lengst mulig unna dem og først stige opp i vognene i det øyeblikket scenen skulle tas. Så var hun blitt for sen og ikke rukket å komme seg opp i vognene. Det skal ha kostet William G.B. Barker £2 000 å ta opp denne scenen om igjen. Dessverre er det bare noen få sekunder som eksisterer av denne filmen. 

"As a Man Soweth" (1914) premiere desember 1914 i USA 
"A Brother's Atonement" (1914) med regi av Bert Haldane (??-??) selskapet "Barker"  hvor Rowland Talbot (??-??.1917) skrev filmmanuset
"The Fighting Parson" (1914) 
"Lights of London" (1914) med regi av Bert Haldane (??-??) 
"Younita" (1914)

"By the Shortest of Heads" (1915) produserte han filmen under navnet Will Barker, med regi av Bert Haldane () hvor Jack Hulcup (??-??) og Percy Manton (??-??) skrev filmmanuset.
 Squire's Nephew's ulovlig sønn er vedtatt av hest trainer & rides race for å vinne godseier's bequest. 

I filmen "Jane Shore" (1915) var det Bert Haldane (??-??) og F. Martin Thornton (??-??) som hadde regien. Roy Travers (??.1883-??) hadde her rollen som "Edward IV". I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal de i denne filmen ha spilt inn en slagscene ved Brighton. Problemet var at de hadde nok uniforemer men manglet statister til rollene som soldater. De skal forgjeves ha ringt rundt til de forskjellige engasjementskontorer, men ingen av kontorene kunne oppdrive så mange statister. Til slutt gikk Roy Travers til fengslet i Lewes for å høre om det var noen fanger som skulle slippes fri, men det var det ikke. Men Roy Travers gav ikke opp og gikk direkte til fengselsdirektøren og forklarte situasjonen. Resultatet ble at han gav 30 fanger fri litt før tiden og de fikk rollene som soldater. De fikk fem shillings dagen pluss kosten og jernbanebilletten hjem. I følge Roy Travers skal denne slagscenen ha vært den mest realistiske han noensinne hadde sett og årsaken sakl ha vært at mange av statistene ikke var kalr over at de var med på en film.

HISTRIONIC FILM
Histrionic Film var et datterselskap til "Le Film d`Art". 

Med Enrico Guazzonis "Quo vadis?" (1912) brøt langfilmen igjennom på bred front og i England regisserte Louis Mercanton () den fireakteren "Dronning Elisabeth" (1912).  I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal denne filmen ha vært dårlig i forhold til Enrico Guazzonis "Quo vadis?" i forhold til skuespillerprestasjon og regiarbeid. Sara Bernhardt () skal ha spilt teatralsk dekorasjonen skal ha vært ganske illusorisk.

 I 1901 startet William G. B. Barker en virksomhet på 50 Gray's Inn Road, Holborn for det formål å lage bevegelige bilder på en hånd cranked Lumiere kamera, som hadde kjøpt noen få år før og deretter viser den resulterende filmer til det offentlige for et gebyr. This was the Autoscope Company. Dette var Autoscope Company. Like the early Mitchell and Kenyon films, the genre was mainly 'topicals'; for they require the least amount of preparation and expense. I likhet med tidlig Mitchell and Kenyon filmer, sjanger var det hovedsakelig "topicals", for de krever minst mulig forberedelse og regning.

On January 1 st 1906 it merged with the Warwick Trading Company with Barker as the managing director. [1] På 1 januar st 1906 det fusjonerte med Warwick Trading Company med Barker som administrerende direktør. [1]
 The Warwick Trading Company ble dannet i 1898 av den britiske grenen av det amerikanske firmaet Maguire og Baucus. It was the leading film producer in Britain at the turn of the century, specialising in actuality, travel and reportage. Det var den ledende filmprodusent i Storbritannia ved århundreskiftet, og spesialiserer seg på Aktualitet, reiseliv og reportasjer. The managing director was Charles Urban . Administrerende direktør ble Karl Urban (14 april 1867, Cincinnati - 29 august 1942, Brighton). He left the company in 1903. Han forlot selskapet i 1903. Between 1906 and 1909 it was headed by Will Barker , and between 1913 and 1915 by the naturalist photographer Cherry Kearton , after which the company went into receivership. Mellom 1906 og 1909 ble det ledet av Will Barker, og mellom 1913 og 1915 av naturalist fotograf Cherry Kearton, etter som selskapet gikk inn i receivership.

Having left Warwick he set up Barker Motion Photography Limited in December 1909 at Number 1 Soho Square, Westminster, London. Etter å ha forlatt Warwick han satt opp Barker Motion Photography begrenset i desember 1909 at Nummer 1 Soho Square, Westminster, London. Now he wanted to shoot film using set stages regardless of the weather. Nå er han ønsket å skyte filmen ved hjelp sett stadier uavhengig av været. Having already purchased a house called the Lodge Ealing (now renamed the White Lodge, Ealing Studios ) over looking Ealing Green, he procured the adjacent property two years later in 1904 . Har du allerede kjøpt et hus kalt Lodge Ealing (nå omdøpt til Det hvite Lodge, Ealing Studios) over leter Ealing Green, han anskaffet den tilstøtende eiendommen to år senere i 1904. This second house was set back from Ealing Green behind a school on the west-side, and was therefore known as the West Lodge. Det andre huset ble satt tilbake fra Ealing Green bak en skole på vest-siden, og ble derfor kjent som West Lodge. Having 3.8 acres of land there was plenty of room to build stages, which he did, three in number. Har 3,8 hektar av landet var det rikelig med plass til å bygge scener, som han gjorde, tre i tallet. Back then, early Edwardian Ealing had two striking similarity to modern day Ealing, it still looks majestic (hence its title 'Queen of the suburbs') -and it still ain't Hollywood. Tilbake deretter tidlig Edwardian Ealing hadde to slående likhet til dagens moderne Ealing, er det fortsatt ser ut majestetiske (derav tittelen "Queen of the forsteder") og det fortsatt ikke er Hollywood. Therefore, the stages were build with very tall glass walls and roofs to make the most of the available light whilst keeping out the British weather. [2] By 1912 this had become the largest film studio in Britain and possibly Europe. Derfor scener ble bygge med svært høye glass vegger og tak for å få mest mulig ut av tilgjengelig lys samtidig holde ut British vær. [2] Med 1912 dette hadde blitt den største filmen studio i Storbritannia og muligens Europa. Many productions were released under his trademark of Bulldog Films. Mange produksjoner ble utgitt under hans varemerke for Bulldog Films.

At that time British cinema started facing two important problems. På den tiden britiske kino startet møter to viktige problemer. One was the restrictive practises of the new Motion Picture Patents Company , which prevented English films from being shown to audiences in America. Den ene var den restriktive practises av de nye Motion Picture Patents Company, som forhindret engelsk filmer blir vist til publikum i Amerika. Hitherto, foreign films had prominence on American screens. Hittil, utenlandske filmer hadde prominence på amerikanske skjermer. This cartel effectively put a limit on the revenue that English film-makers could hope to receive for their investment. Dette cartel effektivt satt en grense på inntekter som engelsk film-makers kunne håper å få til sine investeringer. Secondly, film prints copies were purchased out right by the distributor. Andre, film utskrifter kopier ble kjøpt ut rett av distributøren. This meant a popular film would not earn the film maker any more than an unsuccessful one. Dette betydde en populær film ville ikke tjene film maker noen mer enn en mislykket en. However, it also meant that the audiences had no choice but to see ever degrading prints that had become evermore scratched though repeated use. Men det betydde også at publikum ikke hadde noe annet valg enn å se noen nedverdigende utskrifter som hadde blitt for alltid ripete om gjentatt bruk. As more and more frames were lost due to multiple re-splicing and general damage, so the action would unexpectedly jump forward whilst the film was being watched. Etter hvert som flere og flere rammer gikk tapt på grunn av flere re-skjøting og generelle skader, slik at handlingen ville uventet hopp fremover mens filmen ble sett. The first problem he attempted to rectify by travelling to America to voice his support at the International Projecting and Producing Company (IPPC) meeting of February 1909. Det første problemet han forsøkte å rette på ved å reise til Amerika for å gi uttrykk for sin støtte ved den internasjonale Prosjektering og Producing Company (IPPC) møte i februar 1909. This organisation had been set up in the vain hope of challenging the cartel's dominance. [3] Denne organisasjonen hadde blitt satt opp i forgjeves håp om å utfordre cartel's dominans. [3]

He then set about to improve the viewing experience of the public by popularising films which were released on a rental only basis. Han satt i ferd med å forbedre opplevelsen av det offentlige ved popularising filmer som ble gitt ut på et leie bare grunnlag. The very first of these for hire only films is now considered by film buffs to be the first important British film. Den aller første av disse for utleie bare filmer er nå vurderes av film buffs å bli den første viktige britiske film. This is despite no copies of this production surviving. Dette er til tross for ingen eksemplarer av denne produksjonen overlevende.

This film was a lavish adaptation of Henry VIII. Denne filmen var en overdådig tilpasning av Henry VIII. Barker even used some of the original stage sets from Her Majesty's Theatre . Barker selv brukt noen av de opprinnelige scenen sett fra Her Majesty's Theatre. He was reported to have paid Sir Herbert Beerbohm Tree (who was actor/manager of the before said theatre), £1,000 for doing his interpretation of Cardinal Wolsey for the film. Han ble rapportert å ha betalt Sir Herbert Beerbohm Tree (som ble politiker / leder av den før nevnte teater), kr 1000 for å gjøre sin tolkning av Cardinal Wolsey til filmen. After being shown to record audiences, the total film stock was ceremoniously burned before the press to promote hired films as a way of insuring the public saw only good quality stock whilst at the same time maximise his own profits by maintaining control of the prints. Når blir vist til posten publikum, totalt film lager ble ceremoniously brent før pressen for å fremme leid filmer som en måte å opprettholde den offentlige så bare god kvalitet lager mens samtidig maksimere sin egen fortjeneste ved å opprettholde kontroll av utskrifter.

.