Tilbake til forsiden:
www.stumfilm.no
ENGELSK FILMHISTORIE 1885-1905 PIONERTIDEN INNLEDNING
DET FØRSTE
EGENTLIGE KINEMATOGRAFTEATER Året efter, i 1897, ble det i Islington åpnet et nytt kinolokale i en butikk, og denne gangen lyktes det. Inngangspengene var to pence og hver forestilling varte i ti minutter. Interessen for filmfremvisnigen var så stor at det som regel stod en kø foran lokalet når en forestilling var over, så dermed ble visningene nærmest kontinuerlige. Men det var også foretak på den tiden som ikke klarte seg og ble et mislykket prosjekt. Et eksempel var en ung mann som en dag gikk forbi kinoen Islington og la da merke til køen utenfor. Det slo ham at det måtte være en glimrende forretningsdrift og kjøpte med en gang et kinematografapparat som han reiste til Brighton med. Her leide han en butikk på promenaden og åpnet førsste pinsedag sin kino. Men uheldigvis for ham hadde han fått det rådet om å ta seks pence i inngangspenger, og på åpningsdagen var det bare noen få mennesker som viste sin interesse for de filmene han viste. Resultetatet var at inntektene hele tiden sank og da han en dag ikke fikk mer inn en 15 shillings fant han ut at det var på tide å avslutte dette forretningstagene. DET
ELEKTRISKE TEATER "Klar til neste forestilling." Selve systemet fungerte på den måten at filmene som ble vist var filmet av et kamera som var montert foran på lokomotivet. Mijølydene var tatt opp på samme måte og farvekoloreringen oppstod ved hjep av forskjellige farvede lyspærer som var montert bak lerret. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var det over tusen personer som reiste hver dag med "Hale´s filmtog" og lignende filmfremvisninger ble snart alminnelig i alle store byer i Europa og USA. Men selv om "Hale´s filmtog" var en suksess, og samme gjaldt efterhvert også stort sett andre former for filmforestillinger, ble filmen efter hvert tatt ut av varietéprogrammene. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, fikk filmen en hjemløs tid, og det var fare for at den skulle bli en utdøende forlystelsesform, hvis den ikke fikk sitt eget hus. WILLIAM
FRIESE-GREENE Denne forestillingen hadde kostet William Edward-Green måneders hardt arbeid med et kamera som hadde kostet 150 pund å nå til fremstillingen av de første levende billeder, og i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen" skal han ha arbeidet dag og natti sitt atelier for å skape denne filmen. Den første offentlige fremvisningen ble en suksess, men samme resultat skjedde ikke da han viste sine levende billdere på et møte i "det fotografiske selskap". For selv om om hans levende billeder vakte en del interesse, var interessen langt fra entusiastisk. Dette var, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", hans første motgang og i løpet av sin filmkarriere skulle han oppleve mye uhell og ulykker enn mange andre i hans samtid. Men tross for den lukne mottagelsen i "Det fotografiske selskap", gav han ikke opp og fortsatt ufortrødent med sine eksperimenter.
Det
var
i Bath at han kom i kontakt med John Arthur
Roebuck Rudge (??.1837-??.1903) som på de tider
hadde laget en rekke instrumenter, men som nå hadde
spesialisert seg på å utvikle "magic lanterns". Det
spesielle med disse "magic lanterns" var at de kunne
vise syv lysbilldere i rask rekkefølge, noe som da
skapte en illusjon av bevegelse. William
Friese-Greene ble fasinert over denne nye
fremviseren og i 1886 begynte han å arbeide sammen med
John Arthur Roebuck Rudge for å forbedre
apparetet slik at den raskerer kunne prosjektere de
fotografiske platene. De kalte dette nye apparatet for
"biophantascope". Men allerede på et tidligere
tidspunkt hadde William Friese-Greene innsett
at de fotografiske glassplatene aldri ville være et
praktisk medium til det ekte "bevegelige billedet" og
i 1885 begynte han å ekseprimentere med oljet papir
hvor han dyppet papirbånd i olje for å få dem
gjennomsiktige. Dette materiale var ikke sterkt nok og
han begynte å eksperimenter med materiale som var både
elastisk og sterkt og samtidig gjennomsiktig som
glass. Muligens et par år senere, dvs i 1887 kjøpte
han rå celluloid og satte oppe natt efter natt i et
rom som var fullt av damp fra 30 kjeler, og prøvde å
få celluloiden så klar, at han kunne kopiere små
fotografier på den. For å få celluloiden tynn nok
hadde han ikke annet redskap enn en vanlig
håndkjevle. I perioden 1889-1890 arbeidet William Friese-Greene sammen med ingeniørene Mortimer Evans () og Frederick Varley () med kameraer som kunne ta opptil fire eller fem billeder per sekund, men disse kameraene var ikke vellykket i praksis da de hadde en altfor lav frekvens for en vellykket opplevelse av "bevegelige billeder". Men han fortsatte å arbeide videre med disse eksperimentene og den 21.06.1889 fikk han pantentert sitt "chronophotographic camera", patentnummer 10131, et kamera som var i stand til å ta opptil 10 fotografier per sekund og her brukte han en perforert cellulodfilm. Den 28.02.1890 publiserte det britiske tidsskriftet "Photographic News" en artikkel om dette kameraet og den 18.03.1890 sendte han et utklipp av artiklen til Thomas Alva Edison som på den tiden drev et laboratorium som hadde utviklet filmsystemet "Kinetoscope". Artiklen ble den 19.04.1890 gjengitt i tidsskriftet "Scientific American". I løpet av 1890, jeg er ikke sikker på datoen, skal William Friese-Greene ha gitt en offentlig demonstrasjon, men lav billedefrekvens og muligens teknisk problemer gjorde at han ikke skapte noen inntrykk hos de fremmøtte. Efter å ha eksperimentert i en periode med celluloidfilmen, kunne han i 1890 fremkalle og kopiere de første "levende billeder" på en celluloidfilm. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen" skal han en dag i 1890 ha rigget opp et lerret på veggen i sitt laboratorium, skrudd på lampen i den primitive projeksjonsapparatet og begynt å dreie på sveiven. På lerretet kunne han da se filmen "" som han hadde tatt opp i januar 1889 og som varte i 22 sekunder. På lerretet så han flimrende billeder av drosjer og mennesker som passerte forbi Hyde Park Corner. Det skal her nevnes at en del av filmen er bevart og i 1930-tallet, da Leslie Wood skrev "Eventyret om filmen", skal det ha vært mulig å se filmen på muséet i South Kensington. Denne opplevelsen av å se denne filmen skal, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", ha fått ham så opphisset at han til slutt hadde løpt ut på gaten og dratt med seg en konstabel inn på laboratoriet. Konstabelen hadde blitt med ham inn og betraktet ham mens han tredde filmen inn i maskinen, og konstabelen ble selv opphisset da han så de flimrende billedene av drosjer og spaserende mennesker på den hvite duken. Man vet ikke hvem denne konstabelen var, hvilket navn eller nummer han hadde, men han respresenterte verdens første kinopublikum. . I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen" skal en av de ledende fagtidsskrifter på den tiden ha skrevet en artikkel om emnet. Da boken ikke inneholder noen kildehenvisning, er jeg ikke sikker på hvilket tidsskriftet dette var eller når artiklen ble publisert. Men jeg velger å ta den med da den gir et meget godt tidstypisk billede av oppfatningen av "levende billeders" fremtidsmuligheter på den tiden. "Det er gjort nye
borbedringer, når det gjelder billedprojeksjon
og vi vil sikkert i fremtiden ved hjelp av
fotografien, fonografen og den optiske lanterna
få anledning til samtidig både å høre og se
kunstnere av idag. Ja, vi kan kanskje kunne slå
op i en katalog og velge det eller det populære
fonografnummer ledsaget av et mimisk billede av
hr. N. N. tatt under hans optreden I Albert Hall
1899. Det vil utvilsomt synes underlig, om vi på
et lerret fikk se projisert billedet av et
menneskeansikt og så efter hvert opplevet å se
ansiktet få liv, åpne munnen og begynne å tale,
mens ansiktsutrykket og munnens bevegelse stadig
skiftet med lyden. Eller ennu bedre, om vi i
stedet for ett fikk se to ansikter av personer
som f. eks. var i ferd med en meningsutveksling.
William Friese-Greenes neste produksjon var, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", en film som viste et skjelett som danset og snurret rundt på en uhyggelig måte. Denne filmen fikk premiere i et butikkvindu på "Picadilly", hvor han hadde sitt fotografiske atelier. Hele vinduet, med unntak av en liten firkant i midten, var påklistrert med brunt papir. I den lille firkanten var det lagt på et stykke tynt hvitt papir, og det var på dette arket filmen ble vist. Intetanende forbipasserende skal, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", reagert kraftig da de så et demonisk skjelett som vred og dreide på seg i vinduet. Det tok ikke lang tid før det samlet seg en flokk tilskuere og stadig flere kom løpende til for å se på det nye vidunder. Inne i rommet var det en liten visegutt som stod og sveivet på maskinen. Efter en stund ble William Friese-Greene kalt bort et øyeblikk mens gutten fortsatte å sveive med det resultat, at hele gaten snart var full av folk. Så kom politiet og gav ordre til eieren av atelieret, ar han måtte stoppe dette nye reklamepåfunn, før hele gatetrafikken i West-End ble lammet. Denne oppstanden skal ha forbauset ham da hans oppfinnelse var blitt mottatt så lunkent av de "lærde". Efter påbud fra politiet, bad han gutten stoppe å sveive, men gutten nektet å slutte slik at både William Friese-Greene og politiet måtte bruke makt for å trekke ham vekk fra apparatet. Men selv om hans offentlige fremvisning i 1890 ikke skapte noen inntrykk hos de fremmøtte, gav han seg ikke med sitt arbeid, og i begynnelsen av 1890-tallet begynte han å eksperimentere med "steroscopic cameras", men atter med begrenset suksess. Han fortsatte på den tiden å eksperimentere med forskjellige typer kamereaer og dette arbeidet gikk da på bekostning av hans andre forretningsmessige interesser. Det skal her nevnes at efter å ha eksperimentert med "legvende billeder", beskjeftiget han seg i en perode med oppfinnelser i forbindelser med røntgenstråler, elektrisk overførsel av billeder, trykning uten sverte, sprengstoff og luftskip. Men det tok ikke lang tid før han igjen begynte å arbeide med "levende billeder" og dette arbeidet gikk i den grad at han i 1891 ble erklært for konkurs og ble satt i gjeldsfengsel. For å dekke gjelden valgte han å selge rettighetene til "chronophotographic camera" for £500. Men fornyelsen av avgiften ble aldri betalt slik at patentet til slutt utløp. Konkursen førte også til at mens han satt i fengselet ble alle hans eiendeler, deriblant hans første kinematografapparat solgt på auksjon. Tingene hans ble solgt, ofte for noen skillings og kjørt avsted til tilfeldige kjøpere som ikke var klar over hva de egentlig hadde kjøpt. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen" vet man ikke hva som videre skjedde med hans filmutstyr. Da William Friese-Greene kom ut fra gjeldsfenglset hadde han ikke penger til å opprettholde sine patentrettigheter og en del apparater og laboratorieutstyr ble solgt. Han mistet imidlertidig ikke motet, men begynte forfra igjen, og i 1892 hadde han fått i stand et nytt og bedre kamera for opptak av "levende billeder". I de påfølgende årene opplevde han flere økonomiske omskiftninger og på et bestemt tidspunkt eide han mer enn 40 fotografiske etablissementer som gikk godt. Men fortsatt hadde han et stor forbruk til eksperimenter med kinematografer på over 300 000 kr. Han brukte også mange penger til forsøk med farvefotografering da han begynte å eksperimentere med farvefilm hvor han fikk farvelagt visse områder av billedene i sine "bevegelige billeder" og i Brighton eksperimenterte han med et system som er kjent som "Biocolour". Denne prosessen skapte en illusjon av ekte farver ved å belyse hvert enkelt billede fra en sort/hvittfilm gjennom to ulike farvefiltre. Hvert billede av den monochrome gjengivelsen var da enten rød eller grønn. Men selv om prosjekteringen av hans "biocolour" gav akseptable gjengivninger av ekte farver, var hans store problem at billedene flimret, noe som ågså påvirket farvegjengivelsen når han viste scener med raske bevegelser. Ved siden av disse tekniske problemene, oppstod det også et annet problem da George Albert Smith (04.01.1864-17.05.1959) og Charles Urban () hadde utviklet et system som de kalte "Kinemacolor" og forbindelse med denne oppfinnelsen hevdet de at de hadde patent på enhver farvefilm. Derfor ville andres farvefilmer være en krenkelse av deres tidlgiere patent. Men William Friese-Greene aksepterte ikke dette og med hjelp av økonomisk støtte fra den australske forretningsmannen og recebilkjører Selwyn Francis Edge (29.03.1868-??.1940) forsøkte han gjennom en rettsak å få opphevet Charles Urbans patent. Under rettsaken argumenterte han med patentet ikke inneholdt nok detaljer til å omfatte hans "biocolour". Men dommeren dømte i Charles Urbans favør og det var først i 1914 når han appelerte i "House of Lords" at denne dommen ble omgjort. Det skal her nevnes at hans sønn Claude Friese-Greene () fortsatte å utvikle systemet utover 1920-tallet og ble en suksessfull cinematogrpher. I 1916 var William Friese-Greene igjen i store økonomiske problemer og de ledende menn i filmindustrien startet da en innsamling for å skaffe ham og hans familie det nødvendigste. Mange av dem fra filmindustrien tjenete bare på et år mer på filmen enn William Friese-Greene hadde anvendt til eksperimenter med film gjennom et helt liv. Men innsamlingen brakte allikevel ikke mer enn 2 000 og 3 000 kr. I mai 1921 ble det sammenkalt et møte i London for å avgjøre om England skulle fortsette sin filmindustri eller for alltid å underkaste seg den amerikanske filmindustri. Det var Lord Beaverbrook som ledet møtet, et møte hvor også William Friese-Greene var til stede. Det møtte opp en rekke filmprodusenter og kinoeiere som var innstilt på å drive saken igjennom. De var klar over at USA på filmmarkedet hadde forskanset seg så sterkt, at mange mente at den brittiske filmindustri ikke ville være i stand til å vinne. Midt under møtet reiste William Friese-Greene seg, som nå var en eldre mann, og bad om ordet. Det var få av dem som satt omkring ham som kjente ham eller hadde overhodet hørt hans navn. Han henstillet til forsamlingen å skyve alle små uoverensstemmelser til side og samle seg om den store oppgaven, hvor de skulle nok en gang forsøke å gi britisk film førsteplassen på britiske kinematografer. I begynnelsen av hans tale hadde møtedeltagerne bare hørt på ham med likegyldighet, men efterhvert fikk han stemningen over på sin side, og resultatet var et overveldende flertall for å la den britiske filmindustri fortsette på selvstendig grunnlag.
William Friese-Greene ble begreavet på kirkegården i "highgate Cemetery" og på graven står et monument som forteller at han var "the inventor of Kinematography". Et annet minne om ham er en plate med inskriptsjon satt opp på en fase av Gaumont Palace i Chelsea. Det skal til slutt nevnes at under begravelsen stoppet på et visst tidspunkt alle kinoen i landet sine filmer og holdt to minutters stillhet. ROBERT
WILLIAM PAUL Slik jeg forstår Leslie Wood beskrivelse i sin bok "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var Robert William Paul i begynnelsen ikke interessert i "levende billeder" og det var en tilfeldighet som førte til at han begynte med filmarbeid. Det hele startet en aften i 1894 da de to greske showmennene George Georgiades (??-??) og George Tragides (??-??) kom inn i Robert William Paul forretning og ønsket at han skulle framstille kopier av "Edison-kinetoscopet". De var nettopp kommet fra USA, hvor de på en verdensutstilling hadde sett Thomas Alva Edisons "Kinetoscopet" og hadde nå planer om å lansere dette apparatet i England. Problemet deres var at de bare hadde med seg et "Kinetoscop" og for det andre hadde de ingen autoritasjon fra Thomas Alva Edison til å selge hans filmfremviser. Men dette var probelmstillinger de øyensynelig ikke tok så alvorlig siden de spurte Robert William Paul om han kunne lage en kopi av maskinen. Planen deres var å selge maskinen på det engelske markedet slik at de kunne tjene en formue. Men Robert William Paul skal da ha minnet dem på at det var noe som het "patentlovgivning" og det endte da med at grekerne gikk skuffet sin vei.
Probemet med "Kinetoscopet" var at bare en tilskuer ad gangen kunne se filmen, men et større problem var det lille hjulet som fungerte som stopper og som gjorde, at billedene bare ble synlig i løpet av et et tusendels sekund. Problemet med "Kinetoscopet" oppstod når dette hjulet stanset og billedene ble bare uklare tåkebilleder. Robert William Paul hadde dermed to problemstillinger å arbeide med, hvordan projisere filmen på et lerret som "lanterna magicabillede" og utviklet et system som stanset hvert billede i sin bevegelse vare en brøkdel av et sekund. På den måten, mente Robert William Paul, ville øyet rekke å å beholde billedet slik at uklarheten ville forsvinne. Ved gjentatte eksperimenter kom Robert William Paul frem til løsningen da han utviklet en hjullignende enhet som var formet som et malteserkors. Fordelen med denne oppfinnelsen var at segmentene i malterkorset tillot en metallvinge å falle ned, mens hjulet beveget seg, og så lenge denne metallvingen hvilte i åpningen ble filmen stanset et øyeblikk foran linsen. Denne oppdagelsen av "malterkorset" skal, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ha skjedd i en tidlig morgentime og kvartalet, der Robert William Paul hadde sitt kontor, lå fortsatt øde og forlatt, og bare en politimann var på vakt. Med ett skal polimannen ha hørt opphissede rop og løp hurtig til stedet han stemmene kom fra. Da politimannen ankom Robert William Pauls kontor så han Robert William Paul og hans assistent løpe omkring mens de ropte av ren begeisring. Robert William Paul lot ham se den nye oppfinnelsen han nettopp hadde utviklet og politimannen var den første tilskuer til de fullkomne kinematografbilleder. Men helt fullkomne kan billedene ikke ha vært da de fortsatt flimret litt, et problem som fortsatt preget filmfremvisningen noen år fremover, men denne oppfinnelsen representerte et stort fremskritt i forhold til det som hadde vært frem til da. Men Robert William Pauls produksjon av dette fremviserapparatet gikk ikke upåaktet hen og det tok ikke lang tid før Thomas Alva Edison fikk greie på at engelskmannen holdt på å fabrikere "Kinetoscopemaskiner" og sendte da to agenter for å stanse denne produksjonen. Men det viste seg raskt at denne sitausjonen var verre enn de hadde forestilt seg da Robert William Paul var i ferd med å selge sine apparater, ikke bare i London, en også på kontinentet og til Japan. Siden Thomas Alva Edison hadde glemt å ta ut patent på sin oppfinnelse i alle land, kunne Robert William Paul selge sitt apparat i alle de land, hvor det ikke var patentbeskyttet. Derfor hadde ikke Thomas Alva Edisons utsendinger noen mulighet for å stanse dette salget, men fant fort en annen måte de kunne hindre Robert William Pauls virksomhet på, og dette ble forsøkt. For det viste seg at Robert William Paul ikke bare hadde kopiert fremviningsapparatet, men han brukte også Thomas Alva Edisons filmer under sine fremvisninger. Tanken her var at hvis Robert William Paul ikke fikk tilgang på film så ville han heller ikke få solgt sine apparatet da han ikke hadde noen filmproduksjon bak seg. Følgelig gikk de to utsendingene i gang med å kjøpe og beslaglegge hver eneste film de kunne få tak i, og Robert William Paul fikk ganske rakst henvendelser fra folk som hadde kjøpt hans apparater, men som nå kunne fortelle at det var helt umulig å oppdrive film. Men det de to ikke regnet med var at Robert William Paul var en foretaksom mann som da startet med produksjon av sine egne filmer. Robert William Paul å bygge et kamera på sitt verksted i Hatton Garden og lage sine egne filmer. Mot slutten av 1894 møtte han den amerikanskfødte profesjonell fotografen Birt Acres (). De arbeidet sammen med utviklingen av kameraet, som var basert på Etienne-Jules Mareys () "Chronophotographe", og gikk i kompaniskap i mars 1895. Sammen utviklet og produsert de et "cinematograph-kamera", nå kjent som "Paul-Acres Camera". Under deres samarbeid produserte de bare tre filmer sammen. Den første filmen de produserte sammen var "Incident at Clovelly Cottage" (), som ble filmet den 29.03.1895 og viser Robert William Pauls venn Henry Short () utenfor Clovelly Cottage, Barnet, hjemmet til Birt Acres. Mellom februar 1895 og juni 1895 filmet Birt Acres for Robert William Paul de to filmene "The Oxford & Cambridge Boat Race" (1895) og "The Derby 1895" (1895). Dette var blant de første filmene som ble produsert i Storbritannia og ble sett for første gang på "Empire of India" utstillingen, hvor også Robert William Paul hadde innstallert en rekke av sine "kinetoscoper". På denne tiden var projektering av film på en skjerm fortsatt ukjent, slit at filmene ble vist på "kikke-apparater". Det skal her nevnes at da Robert William Paul og Birt Acres hadde tatt opp de siste filmene, skiltes deres veier og de gikk hvert til sitt. Robert William Paul fikk stadig større suksess, men for Birt Acres vedkommende ble han snart glemt og gikk efter en stund konkurs. Men allerede to måneder senere, dvs i mai 1895 ble kompaniskapet oppløst i en bitter strid som skulle komme til å vare i årevis. Robert William Paul hevdet at Birt Acres hadde både stjålet designet av hans kamera og patentert det i sitt eget navn for så å kalle apparatet for "The Kinetic". Jeg har foreløpig ikke funnet ut hvordan denne konflikten mellom de to endte, men det jeg vet er at Birt Acres skal ha reist til Tyskland hvor han arbeidet for sjokoladeprodusenten "Ludwig Stollwerk", som ville ha filmer fra landet som han kunne viser på "Edisons-kinetoscope", da han håpet å kunne introdusere dette apparatet i Tyskland. Det var i denne perioden, dvs ca mai 1895, at Robert William Paul, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, begynte å arbeide med farvefilm. Farveleggingen av filmen ble gjort for hånd og dette arbeidet var så omfattende at de ikke greide å få ferdig mer enn et par billeder per dag. Dette omfattende arbeide ble utført av en lysbilledemaler på den "Polytekniske skole". Jeg har foreløpig ikke funnet ut hvilken film dette var. Den 24.10.1895 leverte Robert William Paul en patentsøknad for "bevegelige billeder" hvor filmene, i følge "Who´s who of victorian cinema", skulle være en reise gjennom tid, og var inspirert av HG Wells () roman "The Time Machine" (). Idéen til dette prosjektet var at publikum skulle få oppleve den fysiske følelsen av å bli transportert gjennom tid og rom. Blant metodene foreslått for å oppnå denne illusjonen var å projektere "kinetoscope-filmer" på en skjerm. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var det assistenten til H. G. Wells som utarbeidet planene om å ta opp "Tidsmaskinen". Projsjektet forutsatte et ustyr som skulle gi tilskuerne den illusjon at de levde fremover gjennom tiden, men forholdene var ikke den gangen modne for slike opptak. Selv om idéen med "Tidsmaskinen" aldri realisert, dukket efterhvert noe av prosjektet opp i Hales "Tours of the World", hvor filmfremvisningen simulerte en jernbanereise ved hjelp av filmer var filmet fra forsiden av et lokomotiv. Jeg har foreløpig ikke funnet mer om disse "jernbanereisefilmene", men det er mulig at det i løpet av tre år ble laget en del slik filmer som kan ha vært ganske like. Årsaken til denne slutningen er bl.a. ut i fra filmfremvisningen som fant sted den 01.11.1898 ved "Scala Variété" i Danmark hvor den tyske oppfinneren Oscar Messter (22.1.1866-07.12.1943), som regnes som den viktigste pionér innen tysk film, viste sin "cosmograph". Han var oppfinner og konstruerte sitt eget kamera og sin egen fremviser. Men denne gangen var ikke anmeldelsene i avisene bare av det positive og ut i fra anmeldesen i "Politiken" dagen efter kommer det tydelige frem at folk var begynt å bli overforet med filmforestillinger. Slik jeg tolker det, kom det av at filmforestillingene på de forskjellige varitéene lignet hverandre slik at det ikke ble vist noe nytt for publikum. Anmelderen i "Politiken" skrev bl.a. at: "Efter at alle mulig Variétéer har anskaffet sig levende Billeder er ogsaa Scala Variétés Direktør kommet i tanke om, at han burde have disse paa sitt Program". Om togfilmene og det øvrige programmet skrev han følgende: "Selvfølgelig undgaar man hverken Jærnbanetoget eller Tunellen, skønt Publikum vel nu snart maa have kørt sig træt. Til en Forandring tænkes Publikum her anbragt i en Bremsekalesche ovenpaa en af Vognene. Illusjonen er ikke ringe. Af de øvrige Billeder er nogle Gengangere andet Steds fra; andre er tyske Fantasifrembringelser af en rædselsvækkende Humor. gennemsnitlig er Billederne tarvligere end de, der ses paa Byens øvrige Variétéer, omend der findes et Par Undtagelser." THEATROGRAPH-PROJEKTOR
"Man ser på lerretet levende billeder - - - - fartøier som kommer inn på havnen, bølgene som bryter mot land, alt er helt realistisk og naturlig. Mr. Paul," fortsatte bladet, "har arbeidet i over et år på å forberede sin maskin og han har nu fått den opiktvekkende idé å fremstilles noen av scenene fra Mr. Wells`"Tidsmaskinen"." Denne første modellen av "theatrograph" hadde forsatt noen mangler, men til tross for sin ufullkommenhet blir denne modellen regnet som en prototype for de moderne filmprojektorene. Efter bare noen få dager efter at han hadde lansert sin første "theatrograph", lanserte han enda en ny modell, og denne var den andre "improved’7 model" og ble patentert den 02.03.1896. Det var i denne fremviseren han brukte "malterser-kors" mekanismen for å kunne gi rykkvis framdrift i filmen, og i følge "Who´s who of victorian cinema" er dette apparatet prototypen for den moderne filmprojektoren. Dette apparatet kom fort i produksjon og ble solgt for £80. Robert William Paul fortsatte å utvikler stadig nye apparater og frem til han avsluttet sin filmvirksomhet i 1910 hadde utviklet fem forskjellige modeller. Nyheten om visning av "levende billeder" spredte raskt i England og det var mange som viste sin interesse for det nye mediet, dette til tross for at flere ikke forventet at dette skulle vare mer enn noen få uker. Robert William Paul ble engasjert for å sette opp regelmessige visninger på "Egypian Hall" i London fra den 19.03.1896, en visning som var hans første offentlige filmfremvising med "theatrograph-projektoren". To dager senere, dvs den 21.03.1896 hadde han filmfremvisning på "Olympia". Han begynte også den 25.03.1896 å vise filmer på "Alhambra Theatre of Varieties" i Leicester Square, rett overfor "Empire Theatre" hvor Felicien Trewey allerede viste Lumiérefilmer. Robert William Pauls engasjement på "Alhambra Theatre of Varieties" var i utgangspunktet ment i kun to uker, men det varte, i følge "Who´s who of victorian cinema", i to år. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ble denne perioden utvidet til å gjelde i fire år, og Robert William Paul overvåket personlig filmforestillingen hver aften i tre år. Snart var det åtte varitéer som viste hans kinnoprogrammet, noe som førte til at hver natt måtte reise en runde med sine filmer på flere mil. Årsaken til at han selv reiste rundt til de forskjellige varit´´eene var at det var vanskelig å få utdannet folk som kunne behandle maskinene. En pålitelig filmmaskinist ble den gang betalt med £4 i uken, og det var meget godt betalt på den tiden. FILMATELIER
Robert William Paul fikk bygd sitt filmatelier i Newton Avenue, en gate som ligger i New Southgate, et atelier som var det første av sitt slag i England. Det spesielle med dette atelier, i motsetning til Thomas Alva Edisons "black Maria", var at det lignet mer på et alminnelig fotografisk atelier, men det hadde også lånt litt av sii særpreg fra teatret. Det var et glasshus, 15 fot lang og 10 fot bredt. Under taket målte det 12 for, men egentlig var det ikke så høyt innvendig, for gulvet var hevet fire à fem fot over grunnen for at det skulle bli mulig for skuespillere å eventuelt forsvinne gjennom en fallem. Kulissene i rommet var montert akkurat som på teatret, og sceneriene var malt i alminnelig perspektiv. Det berensede rommet innvendig gjorde det derfor nødvendig å plassere kameraet untenfor atelieret i høyde med gulvflaten. Robert William Paul fikk montert kameraet på hjul som beveget seg efter en skinnegang mot den åpne inngang til glasshuset. Antageligvis var dette det første kameraet på hjul og det var derfor mulig å ta glidende kamerabilleder, "dolly shots" som det også kalles, uten at jeg har sett eller lest noe om at Robert William Paul benyttet seg av denne teknikken. Tanken på å la kameraet bevege seg frem mot scenen under selve fotograferingen var ikke noe filmfolkene arbeidet med. Ved siden av selve scenen var det også et rom til å fremkalle selve filmene i. FILMPRODUKSJONEN
Jeg vil her kortfattet ta for meg flere av de filmene han produserte og eller regisserte og fotograferte i perioden 1895-1910. Da jeg er usikker på når han spilte inn de forskjellige filmene, har jeg delt opp oversikten i årtall og under hvert enkelt år vil jeg presentere den i en alfabetisk rekkefølge. I begynnelsen av sin filmkarriere spilte Robert William Paul også inn aktuelle hendelser og den 03.06.1896 produserte han en av de første nyhetsfilmene da han filmet avslutningen av Derbyløpet på Epsom,"The Derby" (1896), et løp som ble vunnet av Prinsen av Wales, senere Edward VIIs (Albert Edward) (09.11.1841-06.05.1910), hest Persimmon (1893-1908), der jockyen var John Watt (Jack Watt) (??-??) og treneren var Richard Marsh (??.1851-??.1933). Allerede samme natt skal han ha fremkalt filmen for så å vise den innen 24 timer efter Derbyløpet for et entusiastisk publikum på to fullsatte store Londonteatre, der det ene teatret het "Alhambra Theatre of Varieties". At han allerede bare efter et døgn fikk vist aktuelle hendelser skal, i følge "Who´s who of victorian cinema", ha markert den egentlige begynnelsen på nyhetsfilmene.
I tillegg til de aktualitetsfilmene som Robert William Paul spilte inn på gatene, spilte han også inn komedier. En av hans første filmer var, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, filmen "Feieren og Kalpusseren" () som var 42 fot lang og ble tatt opp utenfor et hus ved Muswell Hill i utkanten av London. Filmen handler om en feier og kalkpusser som i trette med hverandre med det resultatet at feieren soter ned sin motstander så han blir svart, mens kalkpusseren lager en kalket grav av feieren. I slutten av filmen kommer en kone ut av huset og holder en formaningstale for de to. Lengden på denne filmen var ca 30 sekunder. Efter å ha spilt noen filmer utendørs, tok det ikke lang tid før han så nødvendigheten av å spille inn filmscenene inndørs og bl.a. "A Soldier's Courtship" () ble spilt inn på taket av "Alhambra Theatre", Leicester Square. Hele sceneutstyret ble da for anledningen heist fra scenen opp på taket. I denne filmen spilte Fred Storey (), Julie Seale (), og Robert William Paul hustru Ellen og handler om to soldater som har forelsket seg i samme barnepike og det varer ikke før de to begynner å slåss. Barnevognen velter i kampens hete og barnet faller ut. Men så dukker barnets mor opp og reddet barnet unna og holder straffedom over synderne. Denne filmen ble så populær at han lagde en påfølgende versjon det påfølgende året. "Charge of the Uhlans"
(1895) (producer) "A
Sea Cave Near Lisbon" (1896) (producer)
"Robbery"
(1897) A
Boca do Inferno (1898) (producer) The
Artist
and the Flower Girl (1899) (producer) A
Railway Collision (1900) (producer) A
Train Collision (1901) (producer) Robert William Paul filmer var ikke alltid av den lettere sorten og en av dem het "Ora Pro Nobis or the Poor Orphan's Last Prayer" (1902) hvor han stod for produksjonen. Her kunne kinopublikummet se en døende omstreferpike krype mellom gravstene på en kirkegård. Det blåser opp til en snestorm og piken trekker sist siste sukk. Presteskapet kommer så ut av kirken og får se den lille døde. Men med det samme kommer det en engel ned fra himmelen og tar piken i sine armer og flyr til værs med henne, mens sneen daler bløtt og stille. Gravstene var av papp, sneen av bomull og bakteppet viste en kirke hvorfra lyset skinte igjennom imiterte glassmalerier. En annen film han produserte dette året var, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", den første innspilte versjonen av "Pompeis siste dager" (1902) (jeg har foreløpig ikke funnet ut hva originaltittelen på filmen er) hvor han her brukte en papirmasjemodell som forestilte Vesuvs utbrudd. Videre skal han det året ha produsert filmene "Soap vs. Blacking" (1902), "The Extraordinary Waiter" (1902) og "Father Thames' Temperance Cure" (1902). "A
Chess Dispute" (1903) (producer) regi
"A
Collier's
Life"
(1904) (producer) "The Unfortunate Policeman" (1905) (producer) "The
'?'
Motorist" (1906) (producer) fotograf "Comedy
Cartoons" (1907) (producer) "Biblical
Scenes" (1908) (producer) "The
Butterfly"
(1910)
(producer) I motsetning til William Edward-Green, tjente Robert William Paul bra på sin filmvirksomhet og mellom mars 1896 og mars 1897 hadde han en fortjeneste på mer enn £12.000 av en opprinelig kapital på £1.000. Med et økende salg av kamera og framvisere hadde han nok av arbeid, og om kveldene tilbrakte han tiden med å kjøre fra den ene Music Hall i London til den andre i hest og vogn mens han spolte tilbake filmer slik at han kunne kontrollere kvaliteten på fremvisningen. I tillegg til å framstille utstyr ble han efterhvert filmprodusent, og som så mange andre tidlige filmprodusenter konsentrerte han seg i begynnelsen om aktualitetsfilmer som Derby-løpene og Dronning Victorias diamantjubileum i 1897. Men allerede i april 1896 laget han den korte komedien "The Soldier´s Courtship" (1896). Den store økonomiske fremgangen med sitt filmarbeid førte til at han i 1898 kunne bygge Storbritannias første filmstudio på Muswell Hill i Nord-London, og med et tilstøtende filmlaboratorium var han i stand til å gjøre i stand 8 000 fot film hver dag. I følge "Who´s who of victorian cinema"produserte han sommeren 1898 over 80 korte dramafilmer. Hans filmer på den tiden var noen av de mest avanserte og han ble også en pioner innen trickfotografering og det som var tidlige spesialeffekter. Videre var hans valg av genere og temaer mer variert enn noen av hans samtidige og hans dekninger av aktuelle hendelser , inkludert krigen i Sør-Afrika, fikk konkurranse bare av selskapene "Warwick Trading Company" og "Mutoscope & Biograph Syndicate". Til sitt labotatorie ansatte han en stab som bestod av dyktige tekniker, og noen av dem som GH Cricks (), JH Martin (), Jack Smith (), Walter Booth () og Frank Mottershaw () oppnådde egne suksesser innen filmarbeidet. Ved siden av hans filmproduksjon, solgte han også filmteknisk utstyr og ved århudreskiftet ble hans filmprojektorer eksportert til bl.a. kontinentet og Australia, og på den tiden var han helt dominerende på hjemmemarkedet og har derfor fått titlen som "Father of the British Film Industry". Robert William Pauls produksjonsselskap nådde sitt høydepunkt i perioden 1900-1905, men på grunn av utviklingen innen filmidustrien ble han gradvis desillusjonert i sitt yrke. For i denne perioden ble filmene solgt rett til entertainere og kinomaskinister og standarden med leie av filmer og inntjening av royalties på kino kom noen år senere. Konkurranse mellom produsentene gjorde at kopier ble sendt ut på prøve, ble vist fram og returnert uten noen godtgjørelse. Tilslutt ble denne praksisen stoppet, men allerede i 1910 bestemte han seg for at hans filmvirksomhet hadde blitt en for stor økonomisk risiko. Han la ned virksomheten, ødela sitt negativarkiv og konsentrerte seg om sitt tidligere yrke. I 1913 donerte han en del av sine tidlige maskiner til "The Science Museum", og disse apparatene ble stammen av kinematograf-samlingen. I 1920 ble hans selskapet slått sammen med "Cambridge Engineering Company Ltd". Da han døde den 28.03.1943, i en alder av 74 år, hadde hans aksjeselskap en verdi på over £100 000 og disse pengene ble grunnlaget for selskapet "the RW Paul Instrument Fund" som ble administrert av "Institution of Electrical Engineers", et selskap han hadde vært medlem av siden 1887. George Albert Smith (04.01.1864-17.05.1959) var en av de første filmskaperne som utforsket de de fortellende- og fantasitemaer hvor han ofte brukte overraskende raffinerte spesialeffekter. Han hadde en idéell bakgrunn som en etablert porterettfotograf, samt at han over lengre tid var interessert i "show-buisnis". Hans filmer var blant de første som uttrykte nyvinninger som innkopieringer, dobbeleksponering, og det skal her nevnes at han allerede i 1897 tok patent på dobbeleksponeringssystemet, nærbilleder og sceneoverganger. I følge Mark Cousins (??-??) i den britiske fjernsynsserien "the story of film an odyssey" var han blant de første som feste et kamera foran på toget og filmet mens toget kjørte. Denne teknikken ble kalt for "phantom ride". I 1900 var han blant de første som tok i bruk nærbillede. På den tiden holdt filmmakerne kameraet på avstand og tenkte ikke på andre muligheter ved filminnspilling, eller så antok de at nærbilleder ville forvirre seerne. Men under innspillingen av filmen "The Kitten Nursery " (1901) ville han vise katten spiste og andre detaljer. Dette klippet til nærbillde fungerte og virket naturlig. I følge fjernsynsserien var det slik nærbilledet ble født. Han tok også i 1906 patent på "Kinemacolor" som var verdens første kommersielle farvefilmsystem, noe som var ekstremt suksessfullt for en tid, til tross for at det var beregnet for spesielt utstyr for å kunne prosjektere billedene. LOUIS AIMÉE
AUGUSTIN LE PRINCE
Mens Louis Aimée Augustin Le Prince fortsatte med sin filmeksperimenter i Leeds, var hans kone og familie i New York, ble det leid et herskapshus som de renoverte i forbindelse med å vise sine apparater og "bevegelige billeder". Men i løpet av sommeren av 1890 skal han ha fått økonomiske problemer og pakket derfor sitt fotoutstyr for å flytte til New York. Men i august 1890 reiste Louis Aimée Augustin Le Prince på forretningsreise til Frankrike. Han reiste sammen med Richard Wilson () og frue fra Leeds og forlot dem i Bourges for å besøke sin bror som var arkitekt i Dijion. Han ble sist sett da han den 16.09.1890 gikk på ekspresstoget Dijion-Paris for å reise til hovedstaden. Men han kom aldri frem til bestemmelsesstedet og det er fortsatt et mysterium hvor det ble av ham. Den eneste ledetråden kan, i følge "Who´s who of victorian cinema", være at det i 2003 ble funnet et fotografi fra 1890 i politiets arkiver i Paris som viser en druknet mann som likner Louis Aimée Augustin Le Prince. Gjennom årenes løp har det kommet en rekke hypoteser på hva som kan ha skjed efter at han gikk på toget i Dijion. Kan han ha mistet hukommelsen, blitt offer for en forbrytelse eller blitt myrdet? For det store mysteriet er ikke bare at han forsvant, men også allde mange tekniske ting og apparater som han hadde med seg, forsvant med ham. I følge hans hustru skal han ha blitt utsatt for et komplott da det på den tiden fantes folk som ville rydde ham av veien for å høste fruktene av hans oppfinnelser. Hennes teori kan i en viss grad støttes ut i fra den kjennsgjerning at hans forsvining i syv år hindret hans oppfinnelser i å bli patentert. Dette da det i følge loven måtte gå syv år efter hans forsvinning før han ble erklært som en død mann. MR.
WILLIAMSON FILMING UTE
I DET FRI MESSRS. CRICKS
AND SHARP Noen få år senere flyttet selskapet til et nytt atelier i Croydon. Dette studioet bestod bare av et stort hvirkalket rom med glasstak. en del av atelieret var bygget av tre, men det forhindret ikke at nettopp den delen ble avdelt for å brukes som visningsrom, hvor de filmene som var innspilt om dagen ble kjørt og inspisert. På baksiden, som grenset til en offentlig vei, hadde de plassert en friluftscene som de ikke hadde fått plass til inne under glasstaket. De som passerte ute på veien kunne derfor titte inn mellom sprinklene i gjerdet og overvære de filmene som ble spilt inn på friluftscenen. "Luftpiratene fra 1920" (1909?) handlet om noen røvere som fløy med luftskip ned over en stor passasjerdamper, entret den og stjal en gullforsendelse. Derefter slapp de ned bomber over skipet før de fløy av sted. Men filmens helt, "Jack Manly", klarte å henge seg på en taustige som hang ned fra gondolen og ble fanget. Da de unersøker hans lommer, finner forbryterene et fotografi av hans forlovede og på baksiden av det hennes adresse. Luftpiratene bestemmer seg for å fly bort dit for å bortføre henne og kaster da "Jack Manly" i sjøen. Han får imidlertid igjen tak i taustigen og klarer å holde seg fast til den blir trukket i land. Der får han høre at hans forlovede allerede er bortført. Men heldigvis har piken klart å få kastet ned et budskap til sin elskede. Samtidig har hun også klart å få tak i en av bombene på luftskipet, og med trussel om å sprenge det hele i luften tvinger hun forbryterne til å lande. Men røverne fortsetter å forfølge henne, men imidlertid har nå "Jack Manly" klart å skaffe hjelp og unnsetning og efter en hard jakt blir røverne fanget og de elskede falelr i hverandres armer. Det spesielle med denne filmen var at den teknisk sett var den representert et stort fremskritt da den både hadde parallell handling, det ble brukt miniatyrmodeller og fotografiske ticks. Denne filmen representerte de filmene som på den tiden holdt på å løsrive seg fra scenetradisjonene for å finne nye måter å fortelle en historie på. CLAREDON
FORLØPEREN
TIL DEN FORTELLENDE FILM I England utviklet de engelske filmpionerene James Williamson (08.11.1885-18.08.1933) og George Albert Smith (04.01.1864-17.05.1959) fortellerteknikken innen filmen og utviklet omkring 1901, hver og en på sitt sted, montasjen og den effektfulle billedevekslingens prinsipper i sine filmer. GEORGE
ALBERT SMITH JAMES
WILLIAMSON .
|