Noen få år senere, omtrent i 1920, sluttet Eisenstein i militæret og sluttet seg til Proletkult Teateret i Moskva. Proletkult var en evangardepreget og propogandisk organisasjon. Her samarbeidet han bla med den berømte regissør Vsevolod Meyerhold (1874 – 1940). I 1923 regisserte han sitt første teaterstykke alene. 

I denne perioden begynte han å arbeide med film, og efterhvert produserte han også en kortfilm som ble vist i teateret. Han fikk mer og mer erfaring innenfor film og i 1923 debuterer han med filmen "Glumov´s Diary", men selv bedyret han at overgangen til film først kom i 1924, med Gass-maskene, som ble innspilt i et ekte gassanlegg. Bare måneder etter begynte han på "Streik" som utkom i 1925. "Streik" blir regnet som den første store filmen i montasje-bevegelsen. I denne filmen introduserer han bruken av montasjeteknikken som det bærende element. En annen viktig nyhet ved filmen er at han erstatter den konvensjonelle helten med arbeiderkollektivet i hovedrollen.

Hans neste film var "Panserkrysseren Potemkin" som kom ut samme år. Filmen ble laget undet stort tidspress og skulle hylle de revolusjonære fra 1905. Filmen handler om soldatopprøret på et krigsskip i odessa ved Svartehavet under 1905-revolusjonen. Her viser Eisenstein tydelig sin filmfilosofi om at regisørens oppgave er aktivt å påvirke tilskueren. Metoden var å utsatte dem med shokreaksjoner gjennom å bruke kryssklipping. Ved å klippe kontrasterende bilder sammen fikk han tilskueren til reflektere over det han så. Et typisk eksempel på det er den berømte scenen der mennesker løper ned en lang trapp mens soldater forfølger dem. Denne scenen blir ofte omtalt som "Odessatrappen" og viser tydelig hans teknikk hvor han klipper vekselvis mellom den flyktende folkemengeden og soldatene. Enkelte ganger ser vi også nærbilder av enkeltpersoner før vi igjen ser oversiktsbilde av de som flykter.

Hans neste film "October" ble produsert i 1927 og kom ut samme år. Den ble utgitt i forbindelse med tiårsjubiléet for oktoberrevolusjonen. 

Men efter denne filmen fikk han kritikk fra myndighetene for å være for intellektualiserende og formalistisk. Dette førte til hans første konflikter med myndighetene.

Mot slutten av 20-tallet begynte stalinismen å stramme til rundt filmproduksjonen og Eisenstein reiste til utlandet i 1930. I denne perioden var han først i  Hollywood hvor han skrev et filmmasuskript over Theodore Dreisers roman "En amerikansk tragedie". Senere reiste han til Mexico hvor han gjorde opptak til en film som han selv ikke fikk klippet ferdig. Der fikk et nervøst sammenbrudd og reiste tilbake til Russland.

Da han kom tilbake fikk han i en periode produksjonsforbud, men fikk samtidig en sentral rolle i den statlige filmskolen i Moskva. Der skrev han og arbeidet som lekto ved skolenr. Da produksjonsforbudet ble opphevet begynte han å lage lydfilm. Eisenstein var blant de stumfilmregissører som var skeptisk til lydfilmen, men hans neste filmer viste at han mestret denne overgangen. Hans første film var "Behin Lug" som varte i 31 minutter. Filmen handler om en bondesønn som arbeider ved et kollektiv. Han blir drept av sin far som vil brenne av åkrene for å ødelegge det sovjetiske samfunnet.

I 1938 lagde han den historiske filmen "Aleksandr Nevsky". Filmen handler om den store prinsen som leder sin arme mot inntrengerne som truer det russiske riket.

På grunn av den politiske situasjonen i Sovjetunionen hadde Eisenstein store problemer med å få lage film. Først i 1944 fikk han begynt på sin påtenkte triologi om Ivan den grusomme. Den første delen "Ivan Groznyj I" kom ut i 1945. Denne filmen førte til en konflikt med myndighetene med det resultat at del to "Ivan Groznyj II" ble forbudt og kom ikke ut før i 1958. Mye av del to ble filmetmen de arbeidet med del en og var ferdig på slutten av 1945, men Eistenstein begynte ikke med redigeringen før på begynnelsen av 1946. Siste del "Ivan Groznyj III" ble aldri fullført og bare ca 20 minutter er bevart og det meste er gått tapt.

De stadige konfliktene med myndigheten tok på kreftene og i 1946 fikk Eisenstein hjerteinfarkt og døde to år senere i 1948. Han hadde da akkurat blitt 50 år.

Sergei Eisenstein regnes som en av Sovjetunionenes største filmregissører og han har hatt en stor betydning for utviklingen av filmkunsten både som regissør og filmteoretiker. Hans inspirasjonskilder var av stor bredde, fra de nyskapende filmer av Griffith, Sjöström og Stiller til 1920-årenes revolusjonære  kunst- og teaterteorier og av japansk grafikk og litteratur. Her spilte også Lenins syn på filmen som den viktigste av kunstartene en viktig rolle. 

Eisenstein (1898-1948), sovjetisk filmkunstner. Han blev født i Riga ind i borgerskabet, gjorde tjeneste i Den røde armé som ingeniør og arkitekt, sluttede sig til bolsjevikkerne og deltog i borgerkrigen som medlem af gruppen på agit-togene. Han arbejdet senere sammen med Meyerhold i teatersammenhæng og med Proletkultbevægelsen. 

Hans første film var «Strejke» fra 1924. Temaet var en strejke i 1905, og filmen dannede grundlag for hans senere arbejder med masserne som filmenes kollektive helt. Året efter kom «Panserkrydseren Potemkin», som rendyrkede dette princip. Filmen handler om 1905-opstanden i Sortehavsflåden og folkets solidaritet med de revolterende marinegaster. I disse to film udviklede Eisenstein store dele af det eksperimenterende montagearbejde, som foregik i samtidens russiske filmkulturliv, og som også prægede dokumentar- og journalfilmene hos Dziga Vertov og Kulesjovs og Pudovkins spillefilm. Grundelementerne i denne montageudvikling var amerikaneren Griffiths film, hvor der anvendes krydsklipning, parallelhandlinger og skift mellem nærbilleder og totalbilleder, Hegels dialektiske principper og kinesiske og japanske udtryksformer (haiku-digt o.a.). Eisensteins montageteorier er både omfattende og krævende læsning; som forenklet sammenfatning kan man sige, at de til forskel fra det fleste andre film baseres på konflikten mellem et billede (en scene) og et andet. «Potemkin» er blevet hyldet som eksempel på en overbevisende agitationsfilm, og den blev forbudt i flere vestlige lande. I Det tredje Rige blev den betragtet som et mål for god propagandafilm. 

«Oktober», med undertitlen «Ti dage som rystede verden», blev hans næste film med premiere i 1927. Montageteorierne, symbolsproget og masserne som helt, var her udviklet yderligere og tempoet højt opskruet. Men den blev ikke så slagkraftig en film som «Potemkin». Symbolsproget og associationerne lukkede af for den umiddelbare oplevelse og hindrede dermed filmens politiske funktion. I 1929 kom «Generallinien» (Gammelt og nyt), som tog kampen op i landsbyerne bl.a., at mekanisering kunne være en nødvendighed i visse sammenhænge under den første femårsplan. Denne blev en af Eisensteins mindst vellykkede film og vises sjældent til trods for, at den skulle rette op nogle af de formelle fejl som «Oktober» var blevet kritiseret for. Fra 1930 befandt Eisenstein sig i Hollywood, hvor han skulle lave manuskript over Theodore Dreisers roman «En amerikansk tragedie». Filmselskabet Paramount, som han havde kontrakt med, stoppede projektet med beskyldninger om kommunistpropaganda. Også et senere projekt om den mexikanske revolution blev standset. To år varede Eisensteins Amerikaophold. I 1932 var han tilbage i Moskva som lærer ved filmhøjskolen. 

Et af Eisensteins største projekter i de næste år var «Bezjins eng», en skildring af konflikten mellem kulakker og kommunister. Centrum her er et modsætningsforhold mellem far og søn. Indspildningen af denne filmen blev afbrudt på grundlag af anklager om mysticisme og individuel heltedyrkelse. Imidlertid bærer den rekonstruerede del af filmen tydelig præg af, at også Eisenstein forlod 20-ernes ekspressive realisme til fordel for den naturalisme som prægede 30-ernes lydfilm i Sovjet. Fra 1938, efter at der var sket en udskiftning i den øverste ledelse af filmkulturen, var Eisenstein igen optaget af store projekter og beherskede nu lydfilmen ligeså artistisk som stumfilmen 15 år tidligere. I 1939 kom «Aleksander Nevskij», hvor temaet er den russiske modstand mod de tyske riddere i 1200-tallet, men med paralleller til samtidens fascistiske Tyskland. I årene 1940-44 arbejdede Eisenstein med storfilmen «Ivan den grusomme». Første del kom i 1944 og fik priser og lovord, mens anden del fra 1946 blev mødt med hård kritik og anklager om borgerlig fremstilling og synspunkter. En påtænkt tredje del blev ikke færdig før han døde i 1948.