VAMPYR (1932)

FRA STUMFILM TIL TONEFILM
Den fransk-tyske filmen "Vampyr" (1932) er Carl Th. Dreyers første tonefilm, en film som ble eftersynkroniseret på tre sprog, engelsk, fransk og tysk. Årsaken til at jeg har med denne filmen er at selve filmen ble tatt opp som stumfilm. I følge "www.carlthdreyer.dk" tok Carl Th. Dreyer opp filmen i Frankrike, klippet den og brakte den så til "Tobis-Film" i Berlin, hvor den ble eftersynkronisert på engelsk, fransk og tysk. Carl Th. Dreyer tok opp forskjellige utgaver av de få dialogscener, hvor skuespillene snakket på tre forskjellige sprog, slik at disse scenene senere kunne bli leppesynkroniserte. I følge "www.carlthdreyer.dk" kan man ut i fra de overlevende originalkopiene, var det kun et originalt bildenegativ, som ble fremkalt og derefter ved først å klippe dialogscenen ut av primærsporget, muligens tysk, og så spleise inn de andre opptakene, fremkalle igjen osv., inntil det forelå et tilstrekkelig antall kopier i de tre sprog. 

MANUSKRIPTET TIL FILMEN
Carl Th. Dreyer brukte som inspirasjonskilde til "Vampyr" (1932) den irske forfatteren Sheridan Le Fanus (Joseph Thomas Sheridan Le Fanu) (28.08.1814-07.02.1873) novellesamling "In a Glass Darkly" (1872), men hentet også inspirasjon fra enkelte scener fra Bram Stokers (Abraham "Bram" Stoker) (08.11.1847-20.04.1920) "Dracula" (1897). I følge "www.carlthdreyer.dk" har filmen lite til felles med novellesamlingen, noe Carl Th. Dreyer var utmerket klar over, at det ikke var den mest loyale av hans filminnspillinger, noe som fremkommer av et intervju, han gav til Bjørn Rasmussen (??-??) i "Aktuelt" den 02.02.1964:

”– Er der noget tilbage af den oprindelige historie, De købte?
– Ikke spor … men vi inspireredes af Sheridan le Fanu … han var ”fri” allerede da … og … jo, af den tåge, der forekom i den bog, vi anskaffede.”        

Ifølge baron Nicolas de Gunzburg skal Carl Th. Dreyer ha vært på jakt efter en bakgrunnshistorie, som tok for seg det overnaturlige, og efter å ha lest et sted mellom 30 og 40 gyserfortellinger, valgte han til slutt Sheridan Le Fanus novellesamling. "www.carlthdreyer.dk" viser til at Carl Th. Dreyer skal ha uttalt at han primært ønsket å bruker enkelte elementer fra "In a Glass Darkly" (1872) for å skape en anderledes grøsserfilm, som primært var fokusert på den indre tilstand. Men Carl Th. Dreyer skal ikke bare ha brukt novellen "In a Glass Darkly", men også selve novellesamlingen. De andre novellene som Carl Th. Dreyer  brukte som inspirasjon var den fjerde fortellingen i samlingen, "The Room in the Dragon Volant", hvor han har hentet inspirsjon til scenen om å bli levende begravd, samt en rekke stemningbilder.

Videre brukte han den femte novellen "Carmilla", hvor han bruker  skjelettet til vampyrplottet og instruksjonene om og skildringen av, hvordan man kan bli kvitt en vampyr. I novellen brukes et overnaturlig vesen som symbol for en tematisering av den victorianske undertrykkelsen av den kvinnelige drift. Hovedpersonen "Laura" er ikke bevisst om, den destruktive tiltrekningen som oppstår mellom henne og den nyinnflyttede unge piken, "Camilla" (som viser seg å være vampyr, er et resultat av en unertrykt seksualitet. Denne lesbiske konflikten har Carl Th. Dreyer valgt å dempe kraftig ned i "Vampyr" (1932). En løsning han valgte var å la de to unge pikene være søstre, hvor bare den ene er offer for en besettelse, og omforme vampyren fra en ung, erotisk pike til en utenforstående gammel, hæslig kone. Dette grepet Carl Th. Dreyer her foretar passer bra i forhold til hans beskrivelser av unge kvinner som undertrykte og eldre kvinner som undertrykkere. Ut i fra dette tolker "www.carlthdreyer.dk", det de omtaler som "den dreyerske vampyrisme" som et symbol på alderdommen, som ønsker å suge ut livslysten ut av ungdommen. I motsetning til Sheridan Le Fanus var Carl Th. Dreyer tolkning historien noe ytre, som truer kvinenes innenfra, men som sluttscenen viser er det mulighet for å gjøre seg fri.

Den eneste sterke lesbiske - og incestuøse - undertonen mellom de to kvinnene, som Carl Th. Dreyer tar med seg inn i filmen, er den scenen hvor "Léone" er blitt bragt tilbake i sin sykeseng efter en tracelignende vandring i slotsparken. Der blir tydeligvis igjen besatt av en demon, noe som kommer tydelig til uttrykk gjennom et sterkt erotisk blikk, et blikk som blir rettet mot søsteren. Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) tolker denne scenen i sin bok "bok om Dreyer" at "Léone" "får øje på sin unge og, om man så må sige, appetitlige søster."              

Carl Th. Dreyer hadde i sitt opprinnelige manuskript en scene som var inspirert av Bram Stocker "Dracula" (1897), en scene man hverken finner i "In a Glass Darkly" (1872) eller i den endelige filmen. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal denne scenen skildre et kobbel med ville hunder, som jakter efter en gjetergutt inn på det hotellet, hvor "Alan Gray" oppholder seg, og det antydes, at hundene kaster seg over gutten og dreper ham. Faktisk skal Carl Th. Dreyer i et visst omfang ha spilt inn, men skal ha valgt å klippe det ut, innen de gikk i gang med lydopptakene. Det eneste som eksisterer av denne scenen er et par stillbilder. Årsaken til at Carl Th. Dreyer klipte bort denne scenen var at den minnet ganske mye om den scenen i "Dracula" (1897), hvor et kobbel med ulver omringer "Jonathan Harker" i det han venter på bli hentet til Draculas slott. Problemet på den tiden var rettighetene til romanen som Stokers enke, Florence Stokers (Florence Balcombe) (??-??) forvaltet. I forbindelse med Friedrich Wilhelm Murnaus (Friedrich Wilhelm Plumpe) (28.12.1888-11.03.1931) "Nosferatu" (1921) med undertittel "Eine Symphonie des Grauens" hadde hun gått til rettsak mot "Prana-Film GmbH" i Berlin og resultatet av rettssaken var at produksjonsselskapet gitt konkurs. Jeg antar at det er derfor selskapet bare produserte "Nosferatu" (1921). Det skal her nevnes at dommen førte til at alle negativene ble ødelagt, men at man senere oppdaget en kopi som senere ble restaurert og utgitt.

"Vampyr" (1932) er altså bare meget løslig inspierert av Sheridan Le Fanus novellesamling "In a Glass Darkly" (1872), og "www.carlthdreyer.dk" hevder at det er her snakk om Carl Th. Dreyers minst loyale filmatisering. Spørsmålet er derfor han markerte at filmen hadde et litterært forlegg. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal svaret ha ligget i det personpskologiske, dvs at Carl Th. Dreyer var redd for å vedkjenne seg manuskripter basert på egne ideer, og derfor foretrakk han ”at gemme sig bag en mere eller mindre kendt forfatter [for] at skjule sine egne pinagtige problemer bag en andens værk”. "www.carlthdreyer.dk" derimot er ikke enig i denne tolkningen, og de mener at årsaken ikke bare er av private og personlige årsaker, men også fordi han gjennom hele sin regissørkarriere mente, at det ville gi hans filmer et kulturelt løft, hvis de var basert på et anerkjent forlegg.  

KAMERATEKNIKK
Når man ser på "Vampyr" (1932) vil man legge merke til den spesielle stemningen som preger filmen, ofte opplevelses det som vi får gjengitt verden gjennom et mørkt, sløret og forvrengt kameraglass. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal fotografen Rudolph Maté (21.01.1898-27.10.1964) og Carl Th. Dreyer under de første opptaken ha arbeidet med en metode for å oppnå den riktige bildestilen. Et bilde fra kroscenen skal ha virket tilsynelatende mislykket, hvitaktig grått, uklart, og ut i fra den tids fotografiske begreper var de et dårlig opptak. Men Carl Th. Dreyer derimot syntes den hvitlige gråheten i filmens begynnelse pekte mot filmens sluttscene med sin hvithet. Nicolas de Gunzburg skal ha støttet Carl Th. Dreyer vurdering og Rudolph Maté skal ha ekspiermentert seg frem til, hvordan han skulle klare å gjennomføre denne spesielle stilen. løsningen på problemet var å plassere et stykke sort tyll over kameralinsen for at skape den visuelt slørede effekt.   

HANDLINGEN
Efter "La passion de Jeanne d'Arc" (1928) kom Carl Th. Dreyer i konflikt med sitt firma, som brøt kontrakten med han, men i efteråret vant han sin prosess mot selskapet. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal denne langvarige konflikten ha ført til at han trakk seg tilbake fra industrien og valgte å arbeide uavhengig. Han grunnla sitt eget produksjonsselskap "Film-Production Carl Dreyer", finansiert av en velhavende ung filmentusiast baron Nicolas de Gunzburg (Nicolas Louis Alexandre de Gunzburg) (12.12.1904-20.02.1981), og spilte inn "Vampyr" (1932). 

"Vampyr" (1932) handler i korthet om en gammel kvinne, som efter sin død opprettholder et legemeligt liv ved å suge ut det livgivende blodet ut av sine unge ofre. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha lagt vekt på på selve denne handlingen og heller ikke muligheter for bruk av dramatiske effekter. Som eksempel på dette viser Ebbe Neergaard til scenen, hvor vampyren uskadeliggjøres ved, at det drives en jernstang gjennom hennes kropp, en scene som ikke kommer som et egentlig dramatisk høydepunkt, knapt nok som en utløsning. Den enste scenen viser hennes legeme som forvandles til et skjelett og så hennes offer, den unge kvinne "Léone", som langsomt reiser seg opp i sin sykeseng og utbryter at hun føler seg sterkere. Sybille Schmitz (02.12.1909-13.04.1955), som spilte rollen som "Léone", skal ha tolket rollen i overenstemmelse med Carl Th. Dreyers instruksjoner om å fremstille rollen så merkelig åndeaktig, at inntrykket av befrielse fra vampyren forsterket hennes tidligere inntrykk av en tranceaktig besettelse. Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" at nettopp dette var betegnende for filmen.

Carl Th. Dreyer skal i anledningen av "Der var engang" (1922), i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", ha hevdet at man ikke kan lage film på stemninger, men med "Vampyr" (1932) gjorde han filmen på en eneste stemning. Personene føres langsomt avsted gjennom en vag, hvitaktig atmosfære og det er en besettelse og marerittaktig over filmen. Men til tross for denne stemningen, preges filmen av en realisme som tar utgangspunkt i hverdagen og den tilsynelantende virkelighet. Mens Carl Th. Dreyer arbeidet på å gjøre "Vampyr" (1932) ferdig, skal han, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", under en samtale, med Ebbe Neergaard, ha sagt at:

"Tænk dem, at vi sidder i et alminderligt værelse. plutselig får vi vide, at der bag døresn står et lig. I samme øjeblik er den stue, vi sidder i, forandret - hver eneste ganske dagligdags ting i den ser anderledes ud, lyset og atmosfæren har forandret sig uden at have forandret sig rent fysisk. For vi er bleven anderledes, og gestandene er, som vi opfatter dem. Den virkning vil jeg have frem i min film."

Muligens av denne årsak hevder Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" at Carl Th. Dreyer aldri tidligere har arbeidet mere realistisk under innspillingen. Alle opptredener, værelser og gjenstander er tett opp mot det hverdagslige, som de kan fremstillesunder et filmopptak. Scenene på kroen i begynnelsen er tatt opp i de små værelser i en riktig kro. Scenen med de glidende og dansende skyggene i de store hvite rom er tatt opp i et øde, nedlagt isverk. Scenene fra slottet ble spilt inn i et gammelt, forlatt slott som leid til formålet. Det ble derfor ikke bygget en eneste dekorasjon til filmen.

BRUK AV SKUESPILLERE
Som ved sine tidligere filmer brukte Carl Th. Dreyer også her en blanding av profesjonelle skuespillere og amatører, men denne gangen medvirket kun to skuespillere, Sybille Schmitz (02.12.1909-13.04.1955) og Maurice Schutz (04.08.1866-22.03.1955) (som også hadde medvirket i "La passion de Jeanne d'Arc" (1928). De andre medirkende skal, i følge "www.carlthdreyer.dk", mer eller mindre ha blitt funnet tilfeldig "på gaten" og ble i høy grad ansatt ut i fra deres utseende og "type" i forhold til rollen. Som Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) påpeker i sin bok "bok om Dreyer" så er deres innsats spillemessig fremragende. Selv har jeg sett filmen flere ganger og er enig i denne vurderingen. Jeg antar at Carl Th. Dreyer fortsatt fulgte Konstantin Stanislavskijs (05.01/17.01.1863-07.08.1938) "Stanislavskijsmetode", en metode som går, i følge Wikipedia" ut på at skuespilleren skal finne frem til og uttrykke ekte følelser og opplevelser. Personene i denne filmen gikk derfor inn i rollene og var derfor i ett med rollefigurene.

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer atter valgt dem efter "mentalitetslighed" hvor han fikk de rette personene til de rette rollende. Eks. er Henriette Gerard (??-??) i rollen som "Kvinden fra kirkegården", en eldre dame som til daglig levde tilbaketrukken som enke efter en fransk fabrikant. Ebbe Neergaard hevder at Henriette Gerard skal ha vært en vakker, statelig dame, men at hun hadde en slags skjult, aldri utløst mentalitet, som gjorde henne egnet til rollen som vampyr.  Jan Hieronimko (??-??) i rollen som "Doktoren" var en polsk journalist, som ellers arbeidet i paris, og som under filminnspillingen var en hyggelig onkel for Carl Th. Dreyers lille sønn. Men han hadde et stillferdig sideblikk, når han stod med skuttende rygg og kikket på vedkommende, som i rette sammenheng kunne virke uhyggelig. Det motsatte var Rena Mandel (3011.1901-??.05.1987) som tolket rollen som "Gisèle". Hun skal ikke tilsynelatende ha vært en videre sympatisk dame, og skal bl.a. ha arbeidet som nakemodell for fotografer i Paris. I "Vampyr" (1932) spiller hun rollen som den rene, uskyldige unge piken med sine store, angstfulle øyne.

Hovedrollen som "Allan Gray" ble spilt av Nicolas de Gunzburg under pseudonymet Julian West. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" kunne han i grunnen ikke spille og Carl Th. Dreyer fikk ham derfor bare til å gå nærmest litt søkende og spørrende, og fungerte da han skulle være en drømmende upersonlig, en nærmest representant for tilskuerne i filmen.

MOTTAKELSE AV FILMEN
"Vampyr" (1932) hadde urpremiere den 06.05.1932, "U.T. Kurfürstendamm" i Berlin. Pressen gav filmen en blandet mottakelse, men i følge "www.carlthdreyer.dk" skal kritikerne ha rost den. Publikum skal ha delt seg i synet på filmen, de kunstinteresserte satte stor pris på filmen, men i følge Victor Skaarup (??-??), i et udateret og ukjent avisutklipp, ”… men store Dele af Publikum forstod saa lidt af Symbolismen i den, at de lo højt, hvorved Filmens Virkning ødelagdes for de øvrige Tilskuere”.

I Danmark hadde filmen premiere den 27.03.1933. Den hadde på forhånd fått stor omtale og var ventet med spenning, ikke minst på grunn av generen. De fleste anmelderne ga filmen godt med spalteplass og anmeldelsene fremhevet Carl Th. Dreyers originalitet og hyllet han som eneren, som kompromistløst lagde de egenartede filmer, han brant for. Filmen blir omtalt som ”sælsom” og ”eksperimenterende” og betegnes som et "bizart værk" med ”billeder af stor og aparte Skønhed” og ”En rigdom af mesterlige Detaljer”.

Anmelderen i "Berlingske Tidende" omtalte Carl Th. Dreyer for ”Detaillens Mester”, "Politikens" anmelder for ”en stor Kunstner” og i "Dagens Nyheder" skriver at ”For det Mindretal, der er i Stand til at skelne mellem Film og levende Billeder, er ”Vampyr” en Begivenhed, og Profeten vil heller ikke i sit Fædreland blive frakendt den Genialitet, der i Filmens Historie sætter Dreyer ved siden af Eistenstein, Pudofkin, Chaplin og Vertoff”.

Men det var også de anmelderne som var bekymret for hvordan publikum ville reagere og om de ville forstå den. "Dagens Nyheder" innledet sin anmeldelse med følgende forbehold om publikums oppslutning: ”Det bliver visselig ingen ”Publikumssucces”…”. "Politiken" har også sine betenkligheter: ”Men hvorledes vil Publikum reagere?”. "Berlingske Tidende" går lengere i sin vurdering om publikum ville forstå innholdet:

”Men samtidig er det en meget udfordrende Film, fordi den stiller uoverkommelige Krav til Tilskueren (…) Og Filmen kræver betydeligt Forudkendskab hos Publikum (…) Uden Viden om disse Sager, virker en Film som denne sikkert ofte parodisk paa Tilskueren”.

"Social-Demokratens" anmelder nærmest slakter filmen og skriver:

”Det er uforstaaeligt, at Hr. Dreyer har ofret Tid, Penge og Talent paa dette Manuskript, der ikke er Anstrengelserne værdigt. (…) Dog, Filmens hele macabre Tone gør det vanskeligt for Spillet at forandre Totalindtrykket af, at man her har at gøre med noget fantastisk Vrøvl … (…) Den er ikke værd hverken at klappe eller hysse ad”.

Men tross for bladnet kritikk ble "Vampyr" (1932) vist tre uker i "Metropol-Teatret" og i følge utleieselskapet var den en publikumsuksess med 25.000 solgte billetter i de første to ukene.

Noe mer spesielt var det "Berlingske Tidende" skrev den 19.10.1935 om en ung mann fra Fjerritslev, som skal ha blitt sinnsforvirret efter å ha sett "Vampyr" (1932):

”For et Par Aar siden var den unge Mand, der er ca. 25 Aar gammel, i Biografen og saa den den Gang meget omtalte film ”Vampyr”. Den uhyggelige Film gjorde saa stærkt Indtryk paa ham, at han siden den Tid ikke har mælet et Ord. Han mener, at der hviler en Forbandelse over ham, og at han, hvis han aabner Munden, vil blive besat af en Vampyr. Paa andre Omraader er han fornuftig nok, kun naar nogen beder ham tale, ryster han paa Hovedet og slaar et Kors for sig”.

Mulig burde han fulgt anmelderens råd i "Aarhus Amtstid." som den 25.04.1933 kom med følgende anvarsel:

”Folk med svage Nerver kan det ikke tilraades at se ”Vampyr””.

RESTAURERING AV FILMEN
Den nåværende utgaven av "Vampyr" (1932) er en restaurert utgave av de originale kopiene. De originale elemtene, kameranegativ og lydnegativer til de tre originale lydspor på engelsk, fransk og tysk var tapt og det eksisterte da bare nitratkopier av nitratkopier av de franske og tyske versjonene som i 1932 var kopiert fra de originale negativene. Men i løpet av tiårs bruk som resulterte i store slitasjer, så var de nå ufullstendige og sterkt beskadigede. Et annet problem var de fleste av kopiene var forsynt med undertekster, noe som stred imot Carl Th. Dreyers konsept, da årsaken til at han produserte filmen i tre forskjellige originale lydspor var nettopp for å sikre en bred distribusjon slik at det ikke ble behov for undertekster, som kunne forstyrre bildestrømmen. Det ble stadig laget nye kopier, men de kunnde ikke yte de meget delikate sfumato-bildene, dvs en malerteknikk som er opptatt av å viske ut konturer og skape mer liv i bildet, og datidens lydspor med variabel densitet, rettferdighet.

Noen av de eksisterende nitratkopiene, eller senere duplikerte sikkerhetskopier, bestod ikke av komplette versjoner, men et miks av to eller tre av datidens originalversjoner, satt sammen i et forsøk på å gjenskape en komplett utgave ved hjelp av elementer, som ved senere undersøkelser viste seg å ikke høre sammen. Av den engelse versjonen var det ganske lite igjen, med unntaket av den delen av den, som ble brukt i den komplitasjonen av samtilige versjoner som den amerikanske filmsamler og distributør Raymond Rohauer (??.1924-10.11.1987) distribuerte som "Vampyr" (1932), og som stadig er tilgjengelig gjennom den organisasjon, som nå bestyrer hans bo.

Den neste utfordringen var å gjenskape en versjon som skulle bli lik den originale utgaven. Problemet var at det ikke eksisterte noen fullstendig kopi, hverken av engelske, franske eller tyske utgaver. På grunn av den tyske sensuren var filmen klippet ned og et par scener var fjernet. Det var scenen som viste mordet på vampyren, der hvor "Allan Grey" og "tjeneren" driver metallstangen inn i vampyrens kropp, ble forkortet med 15 meter. Den andre scene er der hvor "doktoren" er lukket inne i et stålbur og det hvite melet drysser ned over ham, kveler ham og til slutt begraver ham, ble forkortet med 39 meter. Censurkort B31508 viser at filmen efter censuren var 2.271 meter lang, med en spilletid på 83 minutter, da den ble godkent den 02.05.1932.

Probemet med disse klippene var at de normalt sett ville ha ødelagt musikken, og derfor må man anta at det ble foretatt en ny redigering av filmen. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyer og Paul Falkenberg (Paul Victor Falkenberg) (28.10.1903-13.01.1986) ha gjort om på rull 9 i den tyske versjonen, efter at kopiene til de andre sporgene allerede var laget. Dette begrunner xx med at de overlende kopiene av den franske versjonen har med de scenene som ble klippet fra den tyske utgaven. Siden bilde- og lydkontinuiteten var forskjellig i den franske og tyske utgaven, var et umulig å erstatte den manglende scenen i den tyske utgaven med den franske scenen. Det ble derfor besluttet å bevare versjonene som foreligger, men å bevare den franske slutten på en seperat rull, slik at forskjellene kan studeres. Den ene DVD-utgaven jeg har, "the Criterrion collection", er basert på den tyske utgaven, med tyske mellomtekster og litteraturen om vampyrer på tysk, har med den franske sluttscenen. bilde- og lydkontinuiteten fungerer efter min mening bra i denne utgaven og jeg merker ikke at filmen går over fra den tyske til den franske utgaven.