|
MICHAEL (1924) I
et notat til Ebbe Neergaard
skal Carl Th. Dreyer ha
skrevet følgende om "Michaël"
(1924): "Under arbejdet med denne film
opdagede jeg, at der var en ganske bestemt
nuanceforskel mellem et spil, der var bygget op
under intelligensens kontrol - og det f ø l t e
spil, hvorunder skuespilleren havde kunnet
eliminiere alle andre følelser end netop den ene
følelsessammensætning, spillet krævde. Og jeg indså,
ar instruktøren havde en ganske klar og
betydningsfuld opgave, der består i at korrigere
skuesplleren udefra og lede ham mod målet, som i de
store nærbilleder må være forglemme sig selv, at
lukke af for forstanden og lukke op for
hjertet." I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har
Carl Th.
Dreyer beskrevet filmen følgende: "Jeg fik med Herman Bangs
"Michael" rig Anledning til at udnytte mine netop
indvundne Erfaringer, thi "Michael" blev - og
maatte, hvsi det skulde lykkes - blive til et
Kammerspil paa film. Intet i denne Film er af
betydning, udover de sjælelige Konflikter, hvis
dramatiske Forløb alene afpejledes i fine, mimiske
Virkninger, der kun kunde gengives i Nærbilleder. I
løbet af Arbejdet med denne fFilm lærte jeg at
stræbe efter, at hvert enkelt Spil var ægte, var
følt. Jeg opdagede, at det var en ganske bestemt
Nuanceforskel mellem et Spil, der var bygget op
under Intelligensens Kontrol - og det følte Spil,
hvorunder Skuespilleren havde kunnet borteliminere
alle andre Følelser end netop dene ene
Følelsessammensætning Spillet krævde. Og jeg indsaa,
at Instruktøren havde en ganske klar og
betydningsfuld Opgave, der bestaar i at korrigere
Skuespilleren udefra og elde hen mod Maalet som i de
store Nærbilleder maa være at glemme sig selv, at
lukke av for Forstanden og lukke op for Hjertet. Det
er det, der i gamle Dage hed at gaa i sin Rolle."
MANUSKRIPTET TIL FILMEN Herman Bangs roman
"Mikaël" (1904) skal, i følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", ha vakt stor oppsikt i Berlin, da den utkom
1904, samme år som i Danmark. Vanligvis
skal Herman Bang ha
mottatt 200 mark hver gang en av hans bøker ble
oversatt til tysk, men denne gangen skal han ha
mottatt 1 400 mark. Årsaken til bokens suksess var
dets hovedtema og handlingen som var lagt til et
dekadent miljø, noe som førte til at den ble stemplet
som dristig. En anmelder skal ha beskrevet boken som "sinnlich und ohne Moral".
"Mikaël"
(1904) tydelige hovedtema er den erotiske konflikten
mellom "Claude Zoret" og
"Mikaël", et forhold som er skildret som et
far/pleisønn. Men det er tydelig at det ligger mer i
deres forhold da "Claude Zoret"
reagerer som en forlatt elskede efter at "Mikaël"
har forlatt ham til fordel for den russiske
prinsessen. Birgitte Tindbæk
hevder i sin anmeldelse at det ikke er normalt at en
far blir ulykkelig over, at sønnen er blitt sammen med
en kvinne, og dette beviser den homoseksuelle
forbindelsen mellom de to. Videre hevder bibliotekaren
at romanen er fylt med hentydninger og antydninger Herman Bangs egen
personlige historie. I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" er "Mikaël"
(1904) en delvis selvbiografisk roman da
han skal ha hatt et temmelig stormfullt til den tyve
år yngre venn, den unge skuespilleren Jørgen Frederik "Fritz"
Boesen (22.05.1877-17.06.1931), som til slutt
hadde forlatt ham. Han
skal i noen brev ha
kommet inn på sine økonomiske problemer i forbindelse
med dette forholdet. Men siden av en dårlig økonomi
var han langt nede på grunn av forholdet og bruddet og
romanen er derfor en slags selvanalyse av sin egen
situasjon. I
følge "wikipedia" var det i København, som i Berlin og
London, i begynnelsen av det
20. århundre en moralsk bølge omkring mannlig
homoseksualitet. Det var ikke første
gang i dansk historie, at homoseksualitet var kommet i
myndighetenes og medienes søkelys, men det var først
nå at forfølgelsen og stigmatiseringen ble så
omfattende. I følge Birgitte Tindbæk var
den tids syn på homoseksualitet "bigot og brutalt; de var forbrydere, over
for dem var der frit slag." Derfor var det forstålig
at Herman Bang var redd for å bli avslørt
for sine homoseksuelle tilbøylighet og at han derfor i
sine dikterverker delvis kamuflerte den homoseksuelle
tonen. Det
var med utgangspunkt i denne romanen at Carl Th. Dreyer
skrev sitt filmmanus og som Thea von Harbou
(27.12.1888-01.07.1954) skulle lese igjennom og
eventuell rette. Hun var på den tiden fast
manuskriptforfatter hos "Universum-Film
AG" (UFA) og av den egenskap skulle hun lese
igjennom alle dreibøker. Men i forhold til
manuskriptet til "Michaël"
(1924 ) aksepterte ikke Carl Th. Dreyer
hennes rettelser av hans manuskript, noe Erich Pommer uten
noen diskusjoner lot ham rette tilbake igjen. Men i
følge "www.filmportal.de" er både Thea von Harbou og
Carl Th.
Dreyer oppført som
manusforfattere. I
følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha
endret mye av det indre av romanen ved at tonen er mer
stemt ned og gjennomkontrollert. I motsetning til
filmen er romanen mer overeksponert, hektisk og tar
for seg et forpint menneskes ønskedrøm og
angstfornemmelser. Men i forhold til dekorasjonene og
miljøet er filmen mer påvirket av romanen da de intime
sjelekonfliktene er innrammet i pompøse interiører,
kulisser som står i motsetning til den psykologiske
handling. Ved bruken av vekslingen mellom nærbildet
som rent sjeligt skildringsmiddel og fjernbildet som
en atmosfærebakgrunn av en helt annen, får Carl Th. Dreyer en
psykologisk betydningsfull virkning. Det interessante
her er at store deler av det tyske publikum oppfattet
bokstavelig talt det pompøse miljøet som en slags
idealverden, og beundret det. Andre derimot reagerte
negativt på dette og oppfattet det som ekkelt og
overlesses og fikk derfor ikke med seg den
psykologiske virkningen ved bruken nærbilder og
avstandsbilder. Carl Th. Dreyer skal, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" bare ha møtt Herman Bang en gang og det var kort tid før forfatteren døde den 29.01.1912, dvs at jeg antar at de møtte hverandre høsten 1911 i forbildelse med at Carl Th. Dreyer og en journalist og redkatør Einar Skov (??-??) hadde lagt ut på en jordomreise til fots, med som bare kom til Venezia, og som hadde besøkt Herman Bang i hans hjem i Berlin. I følge "www.e-poke.dk" skal Herman Bang på den tiden ha forberedt seg grundig til en opplesningsturné "Rejsen om Jorden" hvor han skulle reise fra New York til Japan. Den 23.01.1912 ankom han New York og den 28.01.1912 ble han funnet døende i toget fra Chicago til California på strekningen mellom Cheyenne og Ogden. "www.e-poke.dk" vurderer om det her kan være snakk om mord eller Selvmord. VALG AV SKUESPILLERE Ved
siden av bruken av flere skuespillerdebutanter, visket
Carl Th.
Dreyer ut grenser og
nasjonale forskjeller, og, i følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", lot han skuespillerne roller fra andre
nasjonaliteter enn sin egen. Eks på det er at dansken
Benjamin Christensen
spilte franskmannen "Claude Zoret, maler",
østerrikeren Walter
Slezak (03.05.1902-22.04.1983) spilte
tjekkeren "Mikaël", tyskeren Robert Garrison
(18.07.1872-06.01.1930) spilte jøden "Kunstkritiker
Charles Swittt", russeren Alexander Murski
(01.09.1869-??.03.1943) spilte en svenske maleren
"Herr Adelskjold" og hans kone "Frau Adelskjold" ble
spilt av den tyske skuespilleren Grete Mosheim
(08.01.1905-29.12.1986). Den østerriske skuespilleren,
født i Italia, Nora
Gregor (03.02.1900-20.01.1949) hadde rollen
som den russiske prinsessen "Fürstin Zanikow". Men ikke bare var fra forskjellige land, handlingen i filmen var lagt til Frankrike, men ble spilt inn i Tyskland av en dansk regissør. Med skespillere fra så mange forskjellige land skulle man anta at det måtte ha oppstått sproglig forvirring, men, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", skal Carl Th. Dreyer ha taklet dette bra. Årsaken til valget av skuespillere fra flere forskjellige kan bl.a. komme av at han gjorde seg gjerne til talsmann for å skape en større forståelse mellom de forskjellige folkeslag, og under innspillingen av "Michaël" (1924) fikk han stor mulighet for å praktisere sine holdninger. KAMERATEKNIKK Men selv om det ikke ble brukt "kjørebilder" i filmen, så arbeidet Carl Th. Dreyer og Karl Freund sammen om bruken av de mange nærbildene, en teknikk som ble meget virkningsfullt og forsterket det uttryksfulle elementet i filmen. Et godt eksempel på dette er scenen som beskriver det første møtet mellom "Mikaël" og den russiske prinsessen. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal de ha eksperimentert med forholdet mellom opptakenes lengde og kameraavstanden, dvs at de tok utgangspunkt i filmens rytme og bildekomposisjonen. Karl Freund var
en meget aktiv kameramann og i perioden rundt
innspillingen av "Michaël"
(1924) hadde han allerede filmet "Die
letzte Sensation des Zirkus Farini" (1923)
med regi av Uwe Jens
Krafft (??-12.121929), "Die
Austreibung. Die Macht der zweiten Frau"
(1923) og "Die
Finanzen des Großherzogs" (1923/1924)
begge med regi av Friedrich Wilhelm Murnau. Av
den grunn måtte Carl Th. Dreyer
også ansette kameramannen Rudolph Maté (21.01.1898-26.10.1964)
til utebildene. Carl Th. Dreyer
skulle fire år senere bruke samme kameramann i sin
franske film "La
passion de Jeanne d'Arc" (1928) og
fransk-tyske filmen "Vampyr"
(1932). FORBEREDELSER TIL FILMEN I
forhold til kunstnerisk påvirkning ved utarbeidelse av
dekorasjonene har Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) i sin "bok om Dreyer" en litt
annen vinkling. Han hevder at i "Michaël" (1924)
fremstiller Carl Th. Dreyer
mesterens hjem ut i fra et moderne innrettet kloster,
og åraken til dette valger er at
det på begynnelsen av 1900-tallet var på mote blant
franske kunstnere å kjøpe eller leie klostere som de
bosette seg i. Det er mulig at Herman Bang i
sin skildring av "Claude Zorets" hjem i "Mikaël"
(1904) har vært inspirert av besøk
i et slikt kunstnerhus, muligens hos maleren Claude Monet
(Oscar-Claude Monet)
(14.11.1840-05.12.1926), som i en periode bodde i en
gammel prestegård. Det klostret, som Carl Th. Dreyer
skal ha hatt i tankene i forbindelse med
filminnspillingen, var det berømte "Le couvent du
Coeur Sacré" i Avenue des Invalides, nå "Rodin-museet",
et kloster han selv ikke hadde besøkt, men som han
hadde hørt og lest om. Men resultatet ble, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", den franske malers atelier bygget opp i en meget tysk stil og var sterkere preget av Fritz lang (Friedrich Christian Anton Lang) (05.12.1890-02.08.1976) enn av Claude Monets impresjonisme. "Claude Zorets" hjem er overlesset av møbler, statuer og ting overalt, men samtidig er disse kulissene mindre viktige for filmen ved at "Mikaël er den ægte skildringen af et uægte miljø."
MOTTAKELSE AV FILMEN "Eine
meisterhafte Filmleistung im Bildchen und in der
Darstellung." Avisen "Berliner Börsen
Zeitung" skrev følgende: "Lichtbildbühne" skrev
bl.a. følgende: Derimot roses Benjamin Christensens
prestasjon i rollen som "Claude Zoret" roses til
skyerne av både danske og tysle anmeldere. ”Situations are
neglected, possibilities over-looked, direction
botched and generally mismanaged. It’s another one
of those foreign pictures and may be taken as a
typical reason why German producers cannot sell
here to any extent as long as they work in this
manner”. Anmeldelsen avslutter
med følgende: “Junk of this kind has
no place here even in art theatres that seem to
stand for anything if it’s cheap enough”. Ii følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" skal navnet "Dreyer" efter
denne filmen for første gang blitt ensbetydende med
dansk kultur. I København og i provinsen var
reaksjonene nesten like overstrømmende som i Tyskland.
Et dagblad, Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) nevner ikke i sin bok kildene slik
at jeg ikke vet hvilke aviser han referer til eler når
anmeldelsene ble skrevet, gav sin anmeldelse
overskriften: "En straalende Sejr for Carl Th.
Dreyer og Benjamin Christensen." En annen avis mente at filmen skulle ha vært innspilt i Danmark, men måtte resignert konstantere at den hadde kostet en halv million gullmark, en sum ingen dansk produsent hadde klart. Jeg har ikke funnet ut verdien på gullmark i 1924, men i følge "Aftenposten" morgen den 12.11.2011hadde en gullmark i 1918 lik verdi som en papirmark, men i 1923 var verdien for en gullmark på 1000 000 000 000 papirmark. En tredje avis skrev: "Overraskende, forbavsende indtil
Stumhed virkede det at se, hvorledes Opgaven er løst
indtil Fuldkommenhed." Den
eneste som stilte seg kritisk til filmen var
litteraturkritikeren Poul
Theodor Levin (17.06.1869-20.09.1929), som
bebreidet Carl Th. Dreyer for å ta seg alt for
store kunstneriske friheter over for romanen, og at
han hadde forrådt Herman
Bang. Til denne kritikken
skal Carl Th. Dreyer i et intervju
indirekte svart ham, at en film ikke var en rekke
servile illustrasjoner, men en gjenskapelse, med det
formål å videregi kulturens monumenter, og da ikke til
en liten elite, dvs: "...de faa Æstetikere, der har
Bøgerne staaende i Svindelæder med Guldsnit i
Bogskabet, men for at bringe Digterens Tanker ud til
de Tusinde, der ikke kender ham." Men
til tross for gode omtaler og suksess i Tyskland, så
opplevde Carl Th. Dreyer igjen en skuffelse i
sin kamp for å få ut kulturen til den vanlige borger i
Danmark. "Michaël" (1924)
ble ikke en økonomisk suksess i Danmark og allerede
efter en ukes visning måtte Sophus Madsen ta den ned
av plakaten. BAKGRUNNEN FOR FILMINNSPILLINGEN
Martin
Drouzy (??.1923-??.1998)
starter med å stille spørsmålet om hva det var som
fikk Carl Th. Dreyer til
å filmatisere denne roman, en film som skilte seg ut
fra hans øvrige produksjoner. Alle hans filmer, før og
efter "Michaël" (1924),
handlet på en eller annen måte om mannens utnyttelse
av kvinnen, mens "Michaël" (1924)
handler om mannens utnyttelse av mannen. Men samtidig
er denne utnyttelsen gjensidig, for "Claude Zoret" får like
mye av "Eugène
Mikaël" ved at han bruker ham som modell, som "Mikaël"
får ut av "Claude
Zoret" ved å stjele fra ham. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" viser her til det Jean Sémolués
(??-??) skriver i sin bok "Dreyer" at rollen som
"Prinsesse Zamikow" hører "...med sine kunstige manerer,
sin skabagtigehed, sine strålende kjoler,
rædelsfulde hatte og fugleskræmselsvifter, slet ikke
hjemme i Dreyers univers". Denne kvinnerollen
skiller seg ut fra de andre kvinnerollene ved at hun
er mer intrigant. Men selv om denne filmen skiller seg
fra Carl Th. Dreyers
andre filmer, så skal han ved flere anledninger ha
sagt, at det var en av de filmer, han selv satte pris
på. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998)
neste spørsmål er hvorfor Carl Th. Dreyer
føler seg så sterkt knyttet til denne filmen, som var
så lite typisk for hans andre produksjoner. Svaret er
flerdelt der noe av det skyldtes hans sympati for Herman Bang, for
liksom Holger Henrik
Herholdt Drachman, var også Herman Bang en
outsider, en mann, som ble latterliggjort og som, i
følge "www.litteratursiden.dk", var
vittighedstegnernes yndlingsoffer og ble kalt ”Jomfru
Hermine Bang” eller ”Frøken Bang”. Forskjellen på de
to dikterne var at Herman Bang
slet med sin homoseksualitet, en legning som på den
tiden ble betraktet som vanværende. Under
sedelighetsskandalen i Danmark i 1906 - 1907 fortsatte
pressen sin nærmest heksejakt mot Herman Bang. I
følge "wikipedia" skal forfatteren
Johannes Vilhelm Jensen
(20.01.1873-25.11.1950) ha
kommet med et av de mest perfide
angrepene på Herman Bang og
i 1906 skrev han en kronikk i "Politiken"
med titlen ”Samfundet og Sædelighedsforbryderen”.
Årsaken til dette voldsomme angrepet kan bl.a. skyldes
at han selv var beskylt for å være homoseksuell, noe
han skal ha avvist med bokstavelig vold. Om Herman Bang
uttalte han: "En meget kendt Forfatter, der i
øvrigt foruden at være abnorm ogsaa har vist Talent,
er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og
snakke om Landets Forsvar? Staklen, der næppe
nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider
formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til
en Løjtnant." Selv
om det straks var en krets av venner som straks slo
ring om Herman Bang, og mange av hans
forfatterkollegaer fordømte Johannes Vilhelm Jensen, som ble truet
med eksklusjon av
"Forfatterforeningen", skal saken ha gått hardt inn på
Herman Bang.
I januar 1907 skal han ha skrevet følgende til en
venn: Den
andre forklaringen var Carl Th. Dreyer,
som i motsetning til Herman Bangs
identifisering av rollen "Claude Zoret",
identifiserte seg med rollen som "Eugène
Mikaël". Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) begrunner denne påstanden i sin bok
"Carl Th. Dreyer, født Nilsson" med
at romanen handler om en adoptivsønns mangel på
takknemlighet. Overført til Carl Th. Dreyers eget
liv kan man se en pararell til typograf Carl Th. Dreyer,
som i likhet med "Claude Zoret", fikk et
sørgeligt endelikt, såvel seksuelt som
følelsesmessig ble hans liv en fiasko. Han kunne
ikke få barn, aksepterte å adoptere sin datter fra
første ekteskap, en datter som reiste hjemmefra, så
fort hun kunne. Så adopterte han en sønn som han
oppkalte efter seg selv, Carl Theodor, men han
klarte aldri å få god kontakt med gutten, også han
flyttet ut så tidlig han kunne. Efter bruddet i 1906
hadde ikke sønnen lenger kontakt med sine
adoptivforeldre. Hjemme satt typografen alene med
sin dominerende kone, en kvinne som bestemte alt
derhjemme. All sin fritid brukte han på sin
sykkelklubb, men den ene intressen var ikke nok til
å utfylle et menneskets liv. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder her at han var
kommet i en situasjon at han ikke lenger hadde noe å
leve for.
Spørsmålet
i denne sammenheng som Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) stiller
er hvorfor Carl Th. Dreyer
ikke besøkte sin adoptivfar under sykeleiet. Svaret
kan være at han ikke forstod, hvor alvorlig syk faren
var, eller så kan det ha værrt at han også simpelhen
ikke hadde tid og derfor utsatte besøket til senere.
Men så en dag var det for sent, han hadde latt sin
adoptivfar ligge og dø, uten å ta avskjed med ham. Det
er her Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) kommer med sin teori ved å koble
denne hendelsen med hendelsen i filmen der "Claude Zoret" ligger
for døden og "Eugène
Mikaël"
får overbrakt budskapet om adoptivfaderens nært forestående død, mens
han ligger i "Fürstin
Zanikow" armer. Men han gidder
ikke engang å reise hjem til ham. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder at hendelsen med
sin stefar må ha plaget ham, for faren skal ikke ha
vært et dårlig menneske. Hans eneste feil var, at var
svakere enn sin kone, noe som man ikke kunne bebreide
ham. Det var ut i fra disse opplysningene at Carl Th. Dreyer
beskjeftiget seg med Herman Bangs
roman og hvorfor han identifiserte seg med "Eugène
Mikaël".
Akkurat som "Eugène
Mikaël" hadde heller ikke Carl Th. Dreyer
vist sin velgjører noe takknemmelighet eller en
smule varme, selv ikke på hans dødsleie. Akkurat
som "Eugène Mikaël" hadde han
overgått sin adoptivfader i faglig hensende. En annen
interessant detalje, som Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hadde fått fra en av Marie Dreyers
efterkommere, var at da den unge Carl Th. Dreyer
reiste fra sine adoptivforeldre, skal han ha tatt noen
av deres malerier med seg, og selv om de skal ha bedt
ham instendig om å levere dem tilbake, gjorde han det
aldri. Når han derfor velger å filmanitisere Herman
Bangs roman "M" og ikke Jens Peter Jacobsens
debutroman "Fru Marie Grubbe"
(1876) med undertittel " Interieurer fra det syttende
Aarhundrede", var at han hadde noe til felles med "Eugène
Mikaël" og fordi han identifiserte seg med den
fortapte sønn. Konklusjonen til Martin Drouzy (??.1923-??.1998) er at man kan betrakte "Michaël" (1924) som et uttrykk for en sen anger, en posthum æresoppreisening. Med "Michaël" (1924) hadde Carl Th. Dreyer laget en film om sitt forhold til sin adoptivfar.
|