GLOMDALSBRUDEN (1926)
"Glomdalsbruden" (1926) brakte Carl Th. Dreyer tilbake til Norge hvor han denne gangen arbeidet for filmselskapet "Victoria-Film", Oslo, men med svenske investorer. I følge "Aftenposten" morgenutgave tirsdag 30.06.1925 var "Victoria-Film" et norsk-svensk filmselskap og det var direktør Richard-Petersen (??-??) ved "Svenska Biografteatern", som skal ha vært selskapet drivende kraft. Slik jeg tolker "Aftenposten" morgen lørdag 01.05.1926, skal direktør Rich-Peterseu (??-??) ha vært delaktig i æren for "Glomdalsbruden" (1926). I følge "www.imdb.com" filmselskap bare ha produsert denne ene filmen. Årsaken til det kan, i følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), skyldes at "Glomdalsbruden" (1926) var den mest kostbare film som inntil da var blitt spilt inn i Norge, og den var så dyr å produsere at tross alt den store suksess fikk ikke filmselskapet igjen de pengene de hadde invistert.  

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal Carl Th. Dreyer selv ha skrevet følgende om filmen:

"Endnu engang vendte jeg tilbake til Norge og til svensk film, idet jeg for svensk Regning optog Bulls "Glomdalsbruden" i Norge med tp nu afdøde vidunderlige Skuespillere, Stub Wiberg og Harald Stormoen som den rige Bonde og den fattige Bonde, hvis Børn elsker hinanden. De to Bønder bor paa hver sin Side af Elven, den rige i Dalføret, hvor Birk og Bøg løves - den fattige paa Klippesiden, hvor Jorden er sparsom og ugæstmild selv imot Fyr og Gran. Jeg gennemførte, at den fattige Gaardmandssøn Filmen igennem vistes i barske Omgivelser og den rige Bondedatter omgivet af en blidere Naturs Ynde - han paa baggrund af Fyr og Gran, hun paa en BAggrund af Birk og Bøg. Hun selv var slank og smidig som en Birk, han sejg og haard som en lavstammet Gran. Det var Tanken fra min første Film: at karakterisere Mennesker ved deres Omgivelser - om igjen, bare udsat for stort Orkester."

MANUSKRIPTET TIL FILMEN
"Glomdalsbruden" (1926) er, i følge "www.wikipedia.org", basert på Jacob Breda Bulls (28.03.1853-07.01.1930) roman "Glomsdalsbruden" (1907) og "Eline Vangen" (1906), og Carl Th. Dreyer har skrevet filmmanuset. I forhold til denne informasjonen har jeg funnet forskjellig informasjon og efter en henvendelse til Lisbeth Richter Larsen (??-), ved "Det Danske Filminstitut", som har rettet opp informasjonen på "www.carlthdreyer.dk", er filmen basert på roman "Glomsdalsbruden" (1907) og enkelte handlingselementer fra "Eline Vangen" (1906).

INNSPILLING AV FILMEN
"Glomdalsbruden" (1926) ble spilt inn i Norge, i følge "www.carlthdreyer.dk", i løpet av noen uker i sommeren 1925. I motsetning til sine tidligere filmer, hadde Carl Th. Dreyer, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", denne gangen ikke hatt tid til å utarbeide et manuskript. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyer i et intervju med "Berlingske Tidende" den 15.04.1926 ha forklart tidspresset som årsak til at han denne gangen ikke forberedet seg grundig til forarbeidet til filmen. Av den årsak ble filmen nærmest improvisert direkte fra tekstene i Jacob Breda Bulls fortellinger, men han skal ved siden av også ha brukt en liste med scenegjennomgang. Til avisen sa han at:  

”Filmen maatte laves på staaende Fod fra Dag til Dag uden noget Manuskript” 

Utendørsscenen ble tatt opp i Øvre Rendal og innendørsscenene er tatt opp i en lagerhall i Akershus festning. "www.carlthdreyer.dk" viser til kilden "Drum og Drum" (2000) at den dramatiske sluttscene er tatt opp i Glomma. I forbindelse med denne sluttscenen sammenligner Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" scenen med David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) og cowboyfilmene, der helten svømmer igjennom den rivende elven for redde sin elskede. Til denne scenen var det bestilt en stand in som skulle utføre svømmeturen for Einar Sissener (Einar Rasmus Krag Schnitler Sissener) (21.09.1897-04.03.1968), men det viste seg at vedkommende ikke våget dette, og det er derfor Einar Sissener som selv virvler avsted mellom stenblokkene i elven og til slutt ned et vannfall. Innendørscene er, i følge "www.carlthdreyer.dk", at Carl Th. Dreyer selv i et avisintervju skal ha hevdet at diss opptakene var noe forhastet arbeide. Årsaken er at det kun var satt av noen få dager til casting av skuespillerne og det førte til at opptakene måtte lages på stående fot fra dag til dag, dette uten støtte av manuskript.

Om hendelser under filminnspillingen skriver Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) følgende i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932:

"Iscenesetter var den kjente danske filmregissør Carl Th. Dreyer, og det fortelles mange pussige småhistorier om hans fullstendige ubekjentskap med et norske bondemiljø. Imidlertid var det en mann som visste hvad han vilde allikevel.

Han hadde bl.a. satt sig i hodet at han skulde ha en hvit hest til nogen av scenene, og inspisent og rekvisitør blev sendt ut på ekspedisjoner over hen Østerdalen.

Men alt var forgjeves, en helt hvit hest var det umilig å oppdrive. Da tar til slutt inspisienten i sin fortvilelse til den utvei å hjelpe litt på naturen. Og ved hjelp av en bøtte maling fremtryller han en hest så skinnende hvit som nogen kan ønske sig den. Denne hesten blir så sendt opover til regissør Dreyer som befant sig en halv mil eller så oppe i dalen.

En stund efter må inspisienten i telefonen. Det er regissøren, og han er ikke blid.

-Hvad i all verden mener De med dette, mann! Jeg bad Dem skaffe mig en hvit hest, og De sender mig en sebra!

Det viste sig at hesten nok hadde svettet av sig endel av den fine hvite malingen underveis." 

MOTTAKELSE AV FILMEN
De danske anmeldelser av "Glomdalsbruden" (1926) var, i følge www.carlthdreyer.dk" stort sett positive, men aviserne skrev ikke så mye om filmen. "Berlingske Tidende" omtalte filmen som  ”… en stor og behagelig Overraskelse” og skribeten slår fast, at ”… den gjorde megen Lykke”.

Men en enkelt avis, www.carlthdreyer.dk oppgir her ikke hvilken avis, er ikke så begeistret for filmen, og efter at ha rost "naturbillederne", fokuserer anmelderen på filmens ”mange og stærkt iøjnefaldende Svagheder”. Disse svakhetene begrenser seg til en kritikk av de norske skuespillernes prestasjoner, som får predikatene ”… helt ved Siden af, vage og karakterløse …”, samt at de kritiseres for å stirre inn i kameralisen.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) var dette den filmen som gjorde mest lykke i 1926.

.