RASMUS BREISTEIN - FANTE-ANNE (1920)

Før Rasmus Breistein staret å lage sin første film, skal han, I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" ha lest en rekke bondefortellinger før han til slutt valgte nynorskforfatteren Kristofer Jansons (05.05.1841-17.11.1917) bondefortelling om "Fante Anne" (1868). Siden han ikke hadde noen erfaring med filmproduksjon så la han sine filmplaner for Gunnar Fossberg (), som fra 1919 var direktør for "Kommunerens Filmcentral A/S", et utleiebyrå som ble dannet i 1919. Gunnar Fossberg skal ha vært usikker på idéen om en filmmatisering av bondefortellingen "Fante Anne" (1868) og skal derfor ha komtaktet den danske regissøren Carl Theodor Dreyer (03.02.1889-20.03.1968). Denne skal ha anbefalt filmidéen og denne anbefalingen var nok til at "Kommunerens Filmcentral A/S" gikk inn i filmprosjektet med en kreditt for fotograf og laboratorium. Den øvrige finansieringen skal Rasmus Breistein selv ha stått for da han, i følge "Vårt land" fredag 17.10.1975, skal ha pansatt gården sin. Det skal her nevnes at Carl Theodor Dreyer sommeren 1920 var på Lillehammer hvor han spilte inn filmen "Prästänkan" (1920), en film om pliktekteskap i 1600-tallets Norge.

I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" kan samarbeidet med "Kommunerens Filmcentral A/S" og Gunnar Fossberg ha ført til at Rasmus Breistein fikk kontakt med fotografen Gunnar Nilsen ( 20.09.1886-08.07.1959), senere Gunnar Nilsen-Vig, som senere skulle bli hans faste fotograf. Gunnar Nilsen-Vig hadde på en tiden gjort en rekke opptak rundt om i Norge og det var nok grunnen til at Rasmus Breistein ba ham om å finne et passende sted for filminnspillingen. Valget ble Vågå i Gudbrandsdalen. Det var her i sommeren 1920 at eksteriørscenene til "Fante-Anne" (1920) ble spilt inn. Skuespillerne som deltok var skuespillere fra "Det Norske Teatret" og i følge Anne Marit Myrstads artikkel skal, i følge programmet i "NRK Fjernsynet" i programmet "50 år siden "Fante-Anne"" i 1970, skal Rasmus Breistein ha omtalt skuespillerstaben som "en kameratgjeng fra Det Norske Teatret."

Innbyggerne i Vågå skal ha sluttet opp om filmopptakene, og flere av bygdefolket stilte også opp som statister. Bygdefolket hjalp også til med å holde kostnadene ned ved at de hjalp til med kostymer og rekvisitter. Ut i fra sin kunnskap om moderningstakten på landsbygden, skal Rasmus Breistein, i følge Nationen onsdag 16.11.1960, ha tatt i bruk håndsveivd kamera under innspillingen i Vågå, samt at han disponerte en fremviser med håndsvei til bruk for gjennomsyn av ferdige filmruller. 

 "Fante-Anne" (1920) hadde premiere den 11.09.1920 i Bøndenes hus og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1916 meter. I følge en annonse i "Aftenposten" mandag 13.09,1920 ble filmen vist kl 5, 6.40, 8.20 og 10. Ved siden av regien hadde han også ansvaret for produksjonen, var produksjonsleder og skrev filmmanuset efter Kristofer Jansons (05.05.1841-17.11.1917) bondefortelling "Fante Anne" (1868). I følge "Wikipedia" spilte Rasmus Breistein selv hardingfele under fremvisningene av filmen. Filmen var, i følge "Wikipedia" den første hvor  landets kinoeiere og "Kommunerens Filmcentral A/S" skal ha engasjert seg i filmproduksjonen.

I følge Jan Anders Diesen () "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" reprensenterer denne filmen et vannskille innen norsk filmproduksjon, og i følge kilden var dette den første norske dramatiske filmen med en litterær bakgrunn, samt at filmen representerte et filmhistorisk skille ved at den var spilt inn i og fremstilte livet på den norske landsbygden.

I følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet" om filmen "Fante-Anne" (1920) var 1920 et avgjørende år i norsk filmhistorie. Den tidligere filmproduksjonen som frem til 1920 hadde vært ustabil ble nå erstattet av en kontinuerlig og profesjonell produksjon. Filmenes karakter endret seg også kraftig og dette vendepunktet innen norsk film ble kalt for “det nasjonale gjennombrudd” eller “nasjonalromantikken”

De to første filmen som ble laget i 1920 var Rasmus Breisteins (??.1890-16.10.1976)  "Fante-Anne" (1920) og Gustav Adolf Olsen (??-??) eneste film "Kaksen Paa Øverland" (1920). Rasmus Breisteins film "Fante-Anne" (1920) innledet, i følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet", “nasjonalromantikken” i norsk film. Men i motsetning til senere filmer som ble laget på 1920-tallet, er det lite av bonderomantikk over "Fante-Anne" (1920). Rasmus Breistein er her i filmen mer dempet i sin bruk av bunader og andrenasjonale symboler, i motsetning til hans, og andre norske regissører, i senere filmer som ble laget på 1920-tallet. Historien i "Fante-Anne" (1920) hadde en mer var og sår undertone enn de senere filmene i dette tiåret.

I et intervju uttalte Rasmus Breistein: 

"at filmen var jo begynnelsen på noe, til en norsk produksjon av mer nasjonal karakter."

I følge et notis i "Aftenposten" aften fredag 23.07.1920 foregikk innspillingen på Vågå og at de medvirkende var skuespillere fra "Det norske teater". Lokale krefter skal også ha bidratt til filmen. Aftenposten viser her til avisen "Gudbrandsdølen" som erfarer at

"- kirkesanger Skrede laget en "rasende god" lensmand i stykket, og Olav Øygard en ditto prest".

Videre beskriver "Aftenposten" en av scenene:

"Der har ogsaa været filmet stor ildebrand. Der har nemlig været opført store "hus" av hon, og disse er saa stukket i flammer og filmet. Ved disse "ildebrande" har der gjerne været mange bygdefolk tilstede som tilskuere."

Medvirkende i filmen var Asta Nielsen () i rollen som "Anne "Fante-Anne"", Einar Tveito () spilte "Jon Sandbakken, en husmann", Johanne Bruhn () som "Kona på gården", Lars Tvinde () medvirket som "Haldor, hennes sønn", Dagmar Myhrvold () i rollen som "Annes mor", Henny Skjønberg () spilte "Jons mor", Kristine Ullmo () medvirket i rollen som "Margit Moen, rik gårdsjente", Magnus Falkberget () som "En nabogutt", Anders Skrede () spilte "Lensmannen", Edvard Drabløs () i rollen som "Sorenskriveren", Elsa Vang () medvirket som "Anne som barn", Olaf Solberg () som "Haldor som barn" og Olav Øygard () spilte "Presten". I følge "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 i artikkelen "Rasmus Breistein 25 år som filmprodusent" at flere av de medvikende i filmen var skuespillere fra "Det Norske Teatret". 

I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" starter filmen med barna som bor på storgården Storlien, "Anne" og "Haldor". De to er helt forskjellige ved at "Anna" er den initiativrike og energiske rampejenta og "Haldor" er den mer stillferdige og puslete. "Anne" begår en el ugang og drar "Haldor" med i sine rampestreker og ofte er han som blir stående igjen som den skyldige mens "Anne" klarer å stikke av. En dag barnas mor, "Kona på gården", skjenner på "Anne" fordi hun har lurt "Haldor" med til bekken, acslører hun at "Anne"  ikke hører til på storgården. "Anne" søker da trøst hos "Jon Sandbakken, en husmann" som forteller om hvordan "Anna" hun kom til storgården som spebarn. Det var han som hadde funnet "Anna" og hennes mor på loven en morgen. Moren hadde i løpet av natten dødd efter at hun dagen før var blitt nektet hjelp og husrom på gården.

Senere i filmen møter vi "Anne" som voksen og hun bor fortsatt på gården, og det har nå utviklet seg et romatisk forhold mellom henne og "Haldor". Men "Jon Sandbakken, en husmann" har også varme følelser for "Anne" og en dag drister han seg opp til seteren for å fri, men han blir bryskt avvist av henne. Særlig blir hun sint når "Jon Sandbakken, en husmann" antyder at hun ikke kan regne med å få "Haldor". Selv om "Haldor" senere frir til "Anne" så er det "Jon Sandbakken, en husmann" som får rett. "Haldors mor", "Kona på gården", aner uråd og  tvinger "Haldor" til å forlove seg med "Margit Moen, rik gårdsjente". "Anne" tenner da på huset som bygges til brudefolket, og på flukt fra gjerningsstedet treffer hun på Jon som forstår sammenhengen. "Jon Sandbakken, en husmann" tar da på seg skylden og soner straffen for det "Anne" gjorde. Da han kommer i fengsel prøver hun å støtte ham i de årene han må sone.

Filmens siste bilder viser "Anne", "Jon Sandbakken, en husmann" og "Jons mor" som står ved ripen på Amerikabåten med blikket vestover. Selv om "Jon Sandbakken, en husmann" har sonet sin straff så har han ikke noen fremtid i hjembygden. Mellomteksten inforemrer her at de tre drar "over havet til det landet der hver mann kan være seg selv uten standsforskjell og fordommer." Ang denne mellomteksten så antar jeg at Anne Marit Myrstads artikkel har modernisert sproget.

Filmhistorien i Norge omkring 1920 ble innledet med et forsøk på å lage filmer innen den nasjonalromantiske genre. I følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet" om filmen "Fante-Anne" (1920) var 1920 et avgjørende år i norsk filmhistorie. Stilistisk preges filmen av den klassisk fortellende film, en slags grunnstamme som har preget fiksjonsfilmen helt siden den fant sin narrative form, og da spesielt med David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) filmer "The Birth of a Nation" (1915) og "Intolerance" (Love's Struggle Throughout the Ages) (1916). David Wark Griffiths eksperimenterte med kamerabevegelse, nærbilleder, avmasking av billedet og han utviklet også montasjen gjennom parallelhandlingenes metoder, en idé han hadde fått fra Charles Dickens (Charles John Huffam Dickens) (07.02.1812-09.06.1870) romaner. Idéen bak det er å gjøre et brudd i fortellingen, et skifte fra en gruppe karakterer til en annen. Anne Marit Myrstads trekker også paralleller mellom Rasmus Breistein og David Wark Griffith i sin artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv". Hun skriver bl.a. at:

"I Amerika ble de kulturkonversives kamp mot filmens fordervelsedempet gjennom blant andre D. W. Griffiths arbeid for å vise at underholdende film ikke behøver å bety umoral. Spillefilm kunne fungere som moralske lærestykker for de store masser og samtidig være tilforlatelig underholdning for de bedrestilte. (May 1983) Det finnes paralleller her mellom Breisteins filmprosjekt og Griffiths. Begge lyktes de med å produsere, i alle fall noen filmer som blir svært populære hos et etablert kinopublikum som etter sigende var mest opptatt av sex og vold og som samtidig oppnår anerkjennelse hos et finkulturelt orientert borgerskap."

En vanlig dramaturgisk modell for en film kan starte med anslaget som presenterer oss for de personene filmen skal handle om og hva som vil hende i historien. Så får vi en presentasjon av konflikten, karakterene og realasjonene i filmen. Vi får vite hvilke konflikter som er i filmen, vite mere om de viktigste personene og hvilket miljø historien kommer til å utspille seg. Efter presentasjonen får vi får en fordypning av historien. Derefter får vi en opptrapping av konflikten som ender i en konfliktløsning.

I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" er spillestilen i "Fante-Anne" (1920) gjennomgående naturalsitisk, og en slik naturalistisk spillestil var også på den tiden kjennemerke for "Det Norske Teatret" som la vekt på en direkte og nærhetlig kontakt med sitt publikum.

Som nevnt over så skrev Rasmus Breistein filmmanuset efter Kristofer Jansons (05.05.1841-17.11.1917) bondefortelling "Fante Anne" (1868). I følge Anne Marit Myrstads artikkel fulgte han ganske nært bondefortellingen, men omskrev "Jansons" religiøse budskap og fjernet den perioden hvor "Jon Sandbakken, en husmann" satt i fengsel på Akershus og "Anne" som arbeider i byen. Anne Marit Myrstad hevder her i sin artikkel at disse strykningene styrket "Fante-Anne" (1920) som bygdefilm og videre at den styrket fortellingen om "Annes" sosialisering.

Mellomtekstene i filmen skilte seg ut fra andre filmer som var produsert i Norge ved at de var på nynorsk. I følge "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 i artikkelen "Rasmus Breistein 25 år som filmprodusent" var Rasmus Breisten den første i landet som hadde nynorske mellomtekster til sine filmer, og han var også den første som brukte nynorsk i sine talefilmer. Men i følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" så vet man ikke om mellomtekstene eller programmet til "Fante-Anne" (1920) eksistrer i en nynorsk versjon. Ut i fra atingen av hovedstadsavisene kommenterte at tekstene var på nynorsk, så tolker Anne Marit Myrstad at det er lite trolig at de kan ha vært det under visningen i hovedstaden. Ut i fra  "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 er det et åpent spørsmål om alle stumfilmene hadde nynorsk mellomtekst eller om det bare gjaldt enkelte av hans filmer.  De mellomtekstene som man har i dag til "Fante-Anne" (1920) er basert på en riksmålsversjon under den første reatureringen av filmen på 1960-tallet.

I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" skal "Fante-Anne" (1920) ha spilt inn et overskudd og fra et møte i "KF A/S" torsdag 15.12.1921 fremkommer det følgende i direksjonsprotokollen:

"Fante-Anne kostet oss ca 40.000,-. Hertil er innspillet på denne film ca 70.000,- Herav tilfaller Kommunenernes Filmscentral A/S 2/3 dele (iberegnet adm. etc) mens 1/3 Breistein."

"Aftenposten" aften skrev tirsdag 14.09.1920 følgende om filmen:

"...Og filmen er lykkes, hvilket beviser, at der er andre faktorer end kapitalens, som er de afgjørende. Man maa først og fremst ville noget. Ikke bare en film. Man maa simpelthen have noget paa hjertet. Og det har de norske filmre havt her." 

Journalisten avslutter sin artikkel med å ta for seg skuespillerne:

"Habile skuespillere er naturligvis er ligesaa væsentlig faktor. Aasta Nielsens tante Anne er ung og rank i sind og skind, naturlig og menneskelig. Einar Tveito, som Jon, har enkelte meget gode momenter og kan ikke lægges til last den sidste og selvfølgelig svageste akt, snip, snop, snude-akten, med fred og - forøvrig vel fortjent - lykke.

Publikum udtrykte sin umiddelbare sympathi ved haandklap."

Nynorskavisen "Den 17de Mai" hadde lørdag 24.07.1920 en lengre artikkel om filmen og mandag 13.09.1920, to dager efter premieren skrev avisen bl.a.

"Og daa filmen var ferdig braka ei klappsalve gjenom salen. Vi noterar det for et er sjelden det hender paa kinematografene, naar ein reknar unggutlevenet i cowboy-stykki paa Cirkus Verdensteater."

Videre skriver anmelderen at:

"Um filmen er ellers aa segja, at alle som vil sjaa ekte bondeliv fraa vaare dagar og alle som vil overtyda seg um at film kan vera kunst, dei bør sjaa Fante-Anne. Og det vore sagt til Rasmus Breisteins æra. Det er betre uppsett enn Synnøve Solbakken."

Filmen som anmelderen sammenligner med var John W. Brunius (26.12.1884-17.12.1937) film "Synnöve Solbakken" (1919) som var basert på Bjørnstjerne Bjørnsons () roman "Synnøve Solbakken" ().

Også "Dagbladet" sammenligner "Fante-Anne" (1920) med "Synnöve Solbakken" (1919) i anmeldelse mandag 13.09.1920.

Morgenbladets kritiker, Alf Harbitz () var også begeistret over filmen og mandag 13.09.1920 skrev han bl.a.

"Hvad er den store opgave for film hos os, for film overhodet? Ikke at producere røverhistorier eller tvetydige kjærlighetsromaner, men at billeder av folkets liv, at fæste fortid- og nutid, huse, dragter, skikke, natur og tænkemaate i typiske skildringer som kan glæde baade øie og hjerte, vække følelsen av fællesskap, gi varme til kompleks av følelser og stemninger, som vi kalder fædrelandskjærlighet! Dette er filmens store folkelige opgave."

.