RASMUS BREISTEIN - BRUDEFERDEN I HARDANGER (1926)

"Brudeferden i Hardanger" (1926) hadde premiere den søndag 26.12.1926 på "Cirkus Verdensteater", og "Frogner kino" og hadde en spilletid på 72 minutter og filmlengde på 1199 meter. I følge annonse i "Aftenposten" morgen 27.12.1926 var forestillingene på "Cirkus Verdensteater" kl 5.45, 7.30 og 9.15. Forsterket orkester, kor og solist Sigurd Hoff (??.1889-10.08.1955) som var operasanger. Det spesielle her var det samme stod på annonsen for "Frogner kino" i forhold til visningstidene.I annonsen i "Aftenposten" morgen 27.12.1926 var annonsen for "Cirkus Verdensteater" rettet opp og Erling Krogh (12.09.1888-28.10.1968) er nå oppført som solist.

I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" var Anton Holme (??-??) kapellmester på "Cirkus Verdensteater"og Micha Bennedictoff (??-??) kapellmester på "Frogner kino". Disse arrangementene er bevart og viser at kapellmestrene, eller pianisten, ved den enkelte kino selv hadde ansvaret for hva som ble spilt under filmfremvisningen. Musikkvalget under fremvisningen på de to kinoene var heller det samme, men samtidig skal de to kapellmesterne ha gjort flere samme valg.

Ved siden av regien stod Rasmus Breistein for produksjonen og skrev filmmanuset som efter Kristofer Nagel Jansons (05.05.1841-17.11.1917) fortelling "Marit Skjølte" (1868). Filmteamet bestod fortsatt av fotograf Gunnar Nilsen-Vig og Ola Cornelius () stod for dekorasjonene. Utendørsscenene ble tatt i Aga og Loftshus i Ullensvang og ved gården Tokheim i Odda. Tegnesalen i Thunes mekaniske verksted på Skøyen i Oslo ble brukt som Atelier.

Filmen var, som nevnt over, basert på Kristofer Nagel Jansons fortelling "Marit Skjølte" (1868) og også her har Rasmus Breistein tatt sine friheter i forhold til fortellingen. I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv"skal han ha strøket en del av teksten for dermed å forenkle dramaets kompleksistet, men også for å forenkle noe av dens motivering. I fortellingen "Marit Skjølte" (1868) fremstilles "Marit Skjølte" som en bitter, stolt menneske som lar sin koldhet gå utover mannen og barna hennes. Kristofer Nagel Janson beskriver henne en sterk og dominant kvinne som er uforstandig i sine handlinger. Endringen i hennes sinn skjer først efter at hun har latt sin aggresjon få både verbalt og fysisk utløp overfor "Kari Bjørve" som uvitende har kommet til gården Skjølte for å be om mat til sin sultende mann. Hos Rasmus Breistein blir derimot "Marit Skjølte", i følge Anne Marit Myrstads artikkel, et mer tydelig offer og i motsetning til fortellingen så har han dempet rollefigurens styrke og innflytelse.

I forhold til fortellingens tittel er det her interessant å legge merke til at Rasmus Breistein her velger å bruke tittelen til et av norsk kunsthistories mest kjente malerier, malt i samarbeid av malerne Adolph Tidemand (14.08.1814-08.08.1876) og Hans Gude (13.03.1825-17.08.1903) i 1848. I følge Anne Marit Myrstads artikkel skal bruken av maleriets tittel ha gitt Rasmus Breistein mulighet for å fornye sine foredrag og skal i forbindelse med med filmfremvisningen av sin film også holdt foredrag om de to malerne.

Medvirkende i filmen var Aase Bye () i rollen som "Marit Skjølte som ung", Gunhild Schytte-Jacobsen () spilte "Marit Skjølte som gammel", Henry Gleditsch () medvirket som "Anders Bjåland som ung", Alfred Maurstad () spilte "Vigleik, Marits sønn", Annik Saxegaard () medvirket i rollen som "Eli, Marits datter", Oscar Larsen () i rollen som "Anders Bjåland som gammel", Martin Fiksen () spilte "Bård, Anders Bjålands sønn", Dagmar Myhrvold () som "Kari Bjørve", Vilhelm Lund () i rollen som "Tore Skjølte", Henny Skjønberg () medvirket som "Tores mor", Gustav Berg-Jæger () spilte "Presten", Edel Johansen () som "Fremmed i skrivergården", Emma Juel () i rollen som "Sorenskriverkona", Ole Leikvang () spilte "Husmannen", Rasmus Rasmussen () som "Sorenskriveren" og Ernst Sem-Johansen () spilte en "Fremmed i skrivergården". 

Som i filmen "Fante-Anne" (1920) er det også i "Brudeferden i Hardanger" (1926) tydelig at Rasmus Breistein vil fremheve bygdefolket ved å spille inn flere scener hvor folket er  bunadskledde. Det gjelder spesielt i de scenene om dans på vollen og brylluppet. Den sistnevnte scenen varer, i følge Anne Marit Myrstads artikkel, omkring 18 minutter, noe som er langt i forhold til filmens totale spilletid på 72 minutter. Denne scenen er en ren bunadsparade som tydelig har vært viktig for ham å fremheve.

I følge Anne Marit Myrstads artikkel i "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" var presseomtalen av "Brudeferden i Hardanger" (1926) mer blandet enn av "Fante-Anne" (1920). Men både "Morgenbladet" og "Aftenposten skal ha positive til filmen. I "Aftenposten" morgen onsdag 29.12.1926 skrev "Sm" bl.a. om filmen:

"Svenskene faar slaa os, til vi lærer at slaa dem, kun staa som motto over Rasmus Breisteins arbeide for norsk film. "Brudefærden i Hardanger" er hans tredje - og beste - film. Og Breistein gir ikke op."

Men i forhold til manuskriptet har journalisten visse invendinger: 

"Man kan gjøre invendinger mot "Brudefærden". Manuskriptet burde vel ha været utarbeidet saaledes, at den unge Marit og den unge Anders blev hovedpersonene hele stkket igjennem. Rollelisten har nu for mange store roller. Vi er ikke kommet saa langt herhjemme, at vi paa et bret kan mønstre 15 filmskuespillere i krævende roller, naar der samtidig filmes paa Vestlandet, i Oslofjorden og paa høifjeldet i skuespillernes korteferietid.

Tross sine invendinger så fremhever journalisten naturscenene i filmen:

"Men handlingen blir ogsaa let utflytende ved, at der snart er tale om f. eks. den unge Marit i en skuespilleindes skikkelse, snart om den gamle Marit, spillet av en ganske anden skuespillerinde.

Trods alt ser man filmen med glæde. Kanske først og fremst fordi filmen gir os naturbilleder vakrere end i nogen anden norsk film jeg har set. Man glæder sig over naturperlene (? utydelig tekst, red anm) og over, at filmen har foreviget det kulturhistoriske værdifulde billede, som en brudefærd i Hardanger er."

Det er tydelig at journalisten setter stor pris på naturscene da han anbefaler myndigheten om:

"Avdelinger som viser selve brudefærden i denne film, bør vurderelike i Riksarkivets endnu saa altfor spinkle avdeling for film."

Journalisten av slutter sin artikkel med at:

"Brudefærden i Hardanger" er en av de norske filmene, som styrker tiliden til en norsk filmindustri. Mæisommelig er vi kommer saavidt, at vi har faat aktelse for norsk film. La os faa lov til at beholde denne selvaktelse! Censuren vilde øve en av sin særdeles faa velgjerninger, hvis den brutaldt nektet enhver norsk film, som nedbrøt respekten for vor hjemlige filmproduksjon."

I følge Anne Marit Myrstads artikkel var "Morgenbladet" opptatt av å fremheve Rasmus Breistein som en ener i forhold til å skildre den norske landsbygden. Journalisten har en tydelig holdning til nasjonale filmer og skriver i "Morgenbladet" onsdag 29.12.1926, i Anne Marit Myrstad ortografi:

"Det er spekulert mer enn nok i all slags nasjonalisme. Hvem som helst kan få lov til å lage cirkus og tøv, men man skal ikke misbruke folks nasjonale stemninger."

Men i forhold til Rasmus Breisteins film så påpeker også anmelderen at han er en "jevn og troverdig skildrer", samt "en mann, som kjenner norsk folkeliv og har respekt for sitt stoff."

"Dagbladet" er, i følge Anne Marit Myrstads artikkel, kristisk til filmen, men roser filmens innledende scener. Derimot er avisen mer kristisk til de profesjonelle skuespillerne som opptrer på filmen ved at de skriver tirsdag 28.12.1926, i Anne Marit Myrstad ortografi:

"Ingen av de kunstnere som opptrer spiller sine roller tilnærmelsesvis godt som de gamle utvandrere, kvinner og menn i første akt.".

Videre er anmelderen særdeles misfornøyd med brudens utseende og skriver at:

"Det vilde ikke ha skadet om man hadde latt en vakker brud være sentrum i selve brudefærden."

Men tross i sine invendinger så mener journalisten at:

"Breisten og hans med arbeidere fortjener takk og beundring for de alvor de har lagt inn idette store arbeid."

"Arbeiderbladet" gir filmen torsdag 30.12.1926 god omtale med visse kritiske bemerkninger.

Onsdag 29.12.1926 skriver anmelderen "A. F" en kritisk artikkel på førstesiden av avisen "17de Mai". I følge Anne Marit Myrstads artikkel skrev signaturen "A. F":

"Det er mykje godt i Brudefærden i Hardanger, der er ein god film, ein av dei folk vil ha glede av aa sjaa. Men det var ikkje det store og avgjerande gjenombrotet for norsk film, og det vi no venta av Breistein etter dei store vonene han vekte med Fanta-Anne."

I følge anmelderen var det de innledende scenen som holdt mål og som gav tro på at Rasmus Breistein ville innfri forventningene:

"Denne filmen byrjar betre enn nokon annan norsk film har gjort. Det er nokre bilete av hardingar som fer fraa heimbygda, dei skal til Amerika."

-------------

"Denne byrjinga er so god at ho lovar ikkje berre "Den store norske film i aar", ho lovar ein norsk film som endeleg staar fullt paa høgd med dei beste svense. Men denne lovnaden held ikkje filmen sidan." 

Anmelderen avslutter med en forventning til Rasmus Breisteins neste film ved å skrve:

"So ventar vi at Rasmus Breistein næste gong lagar den filmen som det beste her gjev oss ret til aa vente av han." 

.