AMERIKANSK FILMHISTORIE 1885-1905 PIONERTIDEN
INNLEDNING
Utviklingen av det "levende billede" har vært en lang prosess frem til dagens teknologi og som hadde sin begynnelse med fotografiet. Innledningen til det "levende billedet" kan man nok plassere til den 09.12.1824 da den engelske legen og sprogmannen Peter Mark Roget (18.01.1879-12.09.1869) presenterte sin artikkel "Explanation of an optical deception in the appearance of the spokes of a wheel when seen through vertical apertures". I følge "Wikipedia" er denne artikkelen ofte ukorrekt referert til artikkelen "On the Persistence of Vision with Regard to Human Motion or Persistence of Vision with regard to Moving Objects", muligens på grunn av feilaktige sitater av filmhistorikerne Terry Ramsaye (02.11.1885-19.08.1954) og Arthur Knight (??-??).  

På "Google books" har jeg funnet følgende utgave av "Explanation of an Optical Deception in the Appearance of the Spokes of a Wheel seen through vertical Apertures", som er en utgave fra "the Philosophical Transactions for 1825, Part I". Jeg legger her ut begynnelsen på artikkelen og den kan i sin helhet leses her.

"A Curious optical deception takes place when a carriage wheel, rolling along the ground, is viewed through the intervals of a series of vertical bars, such as those of a palisade, or of a Venetian window-blind. Under these circumstances the spokes of the wheel, instead of appearing straight, as they would naturally do if no bars intervened, seem to have a considerable degree of curvature. The distinctness of this appearance is influenced by several circumstances presently to be noticed; but when every thing concurs to favour it, the illusion is irresistible, and, from the difficulty of detecting its real cause, is exceedingly striking.

The degree of curvature in each spoke varies according to the situation it occupies for the moment with respect to the perpendicular. The two spokes wThich arrive at the vertical position, above and below the axle, are seen of their natural shape, that is, without any curvature. Those on each side of the upper one appear slightly curved; those more remote, still more so; and the curvature of the spokes increases as we follow them downwards on each side till we arrive at the lowest spoke, which, like the first, again appears straight.

The most remarkable circumstance relating to this visual deception is, that the convexity of these curved images of the spokes is always turned downwards, on both sides of the wheel; and that this direction of their curvature is precisely the same, whether the wheel be moving to the right or to the left of the spectator. The appearance now described is represented in PlateXXXVI.fig. 1*

In order to discover a clue to the explanation of this phenomenon, it was necessary to observe the influence which certain variations of circumstances might have upon it; and the following are the principal results of the experiments I made for this purpose."

Denne artikkelen baserte seg på et underlig optisk fenomen han hadde observert da han passerte et stakittgjerde og så en vogn med store kjerrehjul kjøre forbi på den andre siden. Når han observerte ekene på hjulene gjennom gjerdet hadde det noen ganger sett ut som e bøyde seg og andre ganger som om de stod stille. Denne observasjonen la grunnlaget for en lang rekke eksperimenter med optiske fenomener basert på hva man kalte "øyets treghet. Det Peter Mark Roget hadde observert da han gikk forbi stakittgjerdet var en kontinuerlig bevegelse som var delt opp i enkeltdeler, kjerrehjulets bevegelse observert gjennom sprekkene i gjerdet. Når disse enkeltdelene ble lagt sammen gav det en annen type opplevelse som var en optisk illusjon av krumning eller stillstand.

Tidligere trodde man at dette skyldtes at synsinntrykkene hang igjen på netthinnen et øyeblikk før neste synsinntrykk kunne feste seg. Hvis man så to synsinntrykk med korte mellomrom ville de derfor smelte sammen til én opplevelse. I dag vet man at dette ikke skyldes noen treghet i øyet, men heller to forskjellige fenomener. Det er et "slingringsmonn" i øye-hjerneforbindelsen gjør at man ikke klarer å skille mellom synsinntrykk som kommer i en hastighet på over 30 i sekundet. Det andre fenomenet skyldes den såkalte phi-effekten som gjør at hjernen smelter sammen raske synsinntrykk med små forskjeller slik at de kan oppfattes som sammenhengende. 

I denne perioden ble det eksperimert med en rekke oppfinnelser og omkring 1870 var det utviklet flere apparater som kunne gjøre en rekke sammenhengende billeder bevegelige, men fortsatt hadde de ikke klart å utvikle apparater som kunne utføre kontinuerlige opptak. Utviklingen av denne teknikken med opptak av bevegelser fikk først fart av Eadweard Muybridge (Edward James Muggeridge) (09.03.1830-08.05.1904) (se billede til venstre).

Eadweard Muybridge var opprinnelig engelsk, men oppholdt seg for det meste i Amerika. Da han var omtrent 15 år gammel emigreterte han til USA og ankom San Fransico i 1865. Her arbeidet han bl.a. som bokhandler, men efter å ha blitt utsatt for en ulykke der han pådro seg en hodeskade, retunerte han til England hvor han ble et par år. I følge "Wikipedia" skal han i en gang i perioden 1861-1866 ha begynt å arbeide med fotografering og bl.a. lært seg  "Våt Plate Collodion Teknikk". Denne teknikken skal ha blitt oppfunnet omkring 1850, og dette var den første fotografiske prosessen som gav et negativt transparent bilde, i motsetning til andre metoder som var utviklet på denne tiden. Det banebrytende med våt plate collodion prosessen, var at man hadde muligehet for lage et ubegrenset antall kopier fra et enkelt negativ. Ulempen med denne metoden var at hele prosessen, med å gjøre istand glassplaten med fuktig emulsjon, opptak og fremkalling av billede, måtte være ferdig på omtrent 10-15 minutter, før det hele tørket. Dermed var fotografen på den tiden avhengig av portabelt mørkerom. Men til tross for sine ulemper,  hadde denne prosessen mange fordeler fremfor tekniker som Daguerrotypi og ble derfor mye brukt.

I 1866 reiste Eadweard Muybridge tilbake til San Francisco og her ble han elev av Carleton E. Watkins (11.11.1829-23.06.1916), og muligens ble han også dennes kompanjong i 1867. Eadweard Muybridge utviklet seg til en meget dyktig fotograf og kvaliteten på hans arbeider ble ansett for å være så høy at han efter en stund ble utnevnt til "direktør for fotografisk besiktigelse" av den amerikanske regjering. 

Hans interesse for og arbeid med bevegelsesopptak skal ha skjedd som et resultat av en diskusjon mellom Californias forhenværende guvenør, jernbanemagnaten Amasa Leland Stanford (09.03.1824-21.06.1893), og en venn, Frederick MacCrellish (??-??). Hans venn nektet å tro at en hest i rask trav hadde alle sine fire ben hevet over marken på samme tid. Leland Stanford kom i kontakt med Eadweard Muybridge og ba ham om å ta noen billeder av en galloperende hest. Eadweard Muybridge valgte veddeløpsbanen i Sacramento, og lånte alt det sengetøyet som var å oppdrive i nabolaget for å bruke det som bakgrunn. Den første dagen gav ingen resultater, med neste dag fikk han frem et blekt og uskarpt billede da han drev lukkeren med hånden. Ved det tredje forsøket brukte han en fjærlukker, laget av to treblader med en 20 cm bred spalte mellom. Lukkeren gled vertikalt i en utskåret ramme og Eadweard Muybridge regnet ut at dette ville gi en eksponeringstid på 1/500 sek. Men kvaliteten på det ferdige billedet ble imidlertid meget dårlig slik at de ikke kunne avgjøre om hestens fire ben var oppe samtidig. 

Efter fem års avbrudd fortsatte han i 1878 sine forsøk på en gård i Palo Alto. Denne gangen satte de i gang et mer ambisiøst program der Leland Stanford gikk med på donere 40 000 dollars til dekning for omkostningene. Utrustningen denne gangenomfattet en gummibane og tolv kameraer plassert i en tolv meter lang kamerabenk. Hvert kamera var utstyrt med en elektromagnetisk lukker styrt av en urverksmekanisme, og en elektrisk "snublebryter" som skulle utløses av de galoperende hestene ved hjelp av snorer, på tvers av banen. Dette store eksperimentet skal, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ha funnet sted en tidlig morgenstund. Efter å ha montert opp alt utstyret skal han latt en hest med rytter galoppere over banen slik at fotgrafiapparatene ble utløst når hver snor røk. Fordelen med disse tynne trådene var at de ikke var til noen hinder for hesten slik at det ikke påvirket dens gallopp og hesten for derfor forbi uten å stoppe og slet samtidig over tråd efter tråd. På den måten fikk de derfor tatt 24 billeder. 

Men fortsatt hadde Eadweard Muybridge fortsatt et lite problem i forhold til sin film da hans fotografier ble uklare, og årsaken var et skinnende hvitt gjerde som kom til å danne bakgrunnen for hestebilledene. Gjerdene mått males over og eksperimentet gjøres om igjen, og denne gangen lyktes det. Billedene ble fremkalt på glassplater og montert på kanten av et hjul, så hvert billede ved omdreining i et "lanterna magica-apparat" kom i den nødvendige rette stilling. På denne måten ble Eadweard Muybridge i stand til å vise alle billedene i hurtig rekkefølge. Men de oppdaget her en eiendommelighet ved disse billedene som ingen "levende billeder" senere har hatt. Det kom av at fotografiapparatene bare hadde vært plassert med noen få tommers mellomrom fra hverandre, så hvert billede bare viste umerkelig forskjell, når det gjaldt bakgrunnen, det vil si gjerdet, mens hesten ble tatt i forskjellige bevegelser foran hvert apparat. Dermed kom den til å gi inntrykk av at hesten hoppet opp og ned, uten å komme av flekken, mens bakgrunnen beveget seg bakover. og "Zoogryskaop" ble lenge brukt av folk som drev vitenskapelige studier. 

Resultatet av dette eksperimentet slo fast at Leland Stanford hadde vunnet veddemålet. For Eadweard Muybridges del forutså han at hesteveddeløp kunne dra nytte av fotografisk teknikk, og ti år senere ble det første målbilledet tatt på en bane i New Jersey. Hans suksess med å fotografere hest i bevegelse brakte ham nasjonal og internasjonal berømmelse og den 19.10.1878 skrev "Scientific American" en artikkel om saken. (Se billedet til høyre).

Eadweard Muybridge var ikke den første fotografen som arbeidet med bevegelige billeder, men hans forbedrede raske lukker og et forsøk på å vise hestebilledene i rask rekkefølge ledet ham til å eksperimentere med en prosjektor. Han kalte den for "Zoogryskaop", men forandret det våren 1881 til "zoopraxiskop". Appatet (se billedet til høyre) bestod av et lampehus og en linse fra en vanlig prosjektor, og med en roterende plate istendenfor den vanlige lysbilledemekanismen. Men apparatet viste seg å være upraktisk og ble aldri videreført. Men i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, fortsatte Eadweard Muybridge siden i mer enn 20 år å gjøre lignende eksperimenter med bevegelser hos alle salgs dyr og mennesker. Jeg viser ellers til egen side som viser flere av hans "bevegelige billeder".

THOMAS ALVA EDISON
Det er Thomas Alva Edison (11.02.1847-18.10.1931) som ble kjent for oppfinnelsen "kinetoscopet" og er gang på gang blitt tilegnet æren for å ha oppfunnet kinematografen. Men kjennsgjerningene viser imidlertidig at hans interesse for "levende billeder" ikke var så synderlig stor. Det er nok også årsaken til at jeg foreløpig innen litteraturen og Internet har funnet lite informasjons om hans filmvirksomhet. Thomas Alva Edison regnes som som et av de største mekaniske geniene som har levet, og han oppfant og utviklet mange gjenstander som påvirket verden i stor grad, inkludert fonografen og lengevarende lyspære.

Thomas Alva Edisons første store oppfinnelse var den første industrielle forskningslaben, bygd i Menlo Park, New Jersey. Det var den første institusjonen bygd kun for å produsere konstante teknologiske innovasjoner og forbedringer. Thomas Alva Edison fikk patentene for mesteparten av oppfinnelsene som ble til der, selv om mange ansatte gjorde mye forskningsarbeide og utvikling under hans ledelse. Staben hans ble generelt gitt beskjeder om hva de skulle gjøre, og han drev dem hardt. Den store forskningsgruppen som inkluderte ingeniører og andre arbeidere baserte mye av sin forskning på det andre der hadde gjort før dem. Nær alle Thomas Alva Edisons patenter var såkalte "utility patents", som var beskyttet i 17 år. Disse var hovedsakelig av elektrisk, mekanisk eller kjemisk art. Omtrent et dusin patenter var "design patents", beskyttet opp til 14 år. Som de fleste patenter er, de fleste av Edisons oppfinnelser var forbedringer av tidligere oppfinnelser. Fonografen derimot, var den aller første maskin som kunne ta opp og avspille lyder.

Som tidligere nevnt, var ikke Thomas Alva Edisons interesse for "levende billeder" stor, og slik jeg forstår Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, så han på filmens muligheter i forbindelse med fonografen og søkte metoder til å kunne nå frem til en billedlig fremstilling av de sanger og taler som han hadde tatt opp på sin fongraf. Dette for at publikum skulle få anledning til å høre og se dem. Men det var da George Eastman (12.07.1854-14.03.1932) som den 04.09.1888 hadde fått registerte varemerket "Kodak" og fikk patent på det første kameraet med film, hadde utviklet celluloidfilm som en erstattning for de fortgrafiske platene, at Thomas Alva Edison fikk det middelet han trengte. Det skal her nevnes at William Friese-Greene (William Edward Green) (07.09.1855-05.05.1921) skal, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ha kommet med muligheten overfor Thomas Alva Edison å kombinere lydmaskinen med synkront virkende "levende billeder". Dette skal Thomas Alva Edison ha fulgt opp med "Kinetoscopet". Dette apparatet bestod av en 40 fot lang film som bevegde seg over en serie sylindrer og som kunne sees gjennom et stort forstørrelsesglass samtidig som den ble belyst fra baksiden av en elektrisk lampe. Når filmen løp gjennom apparatet, roterte en rund plate, hvor en seksjon av platen var skåret ut, mellom linsen og billedet og det ble da skapt en bevegelsesillusjon. Hvis det ikke hadde vært for dette lille hjulet, hadde bare tilskueren sett filmen som et tåkete bånd. Men på grunn av hjulet så ble hvert billede oppfattet for seg. Denne filmen bevegde seg kontinuerlig.

Bruken av perforering av filmene i kanten var allerede blitt utviklet av de første oppfinnerne, men disse utstyrte, i motsetning til Thomas Alva Edison, filmene sine med huller i kanten for å få til den automatiske stoppebevegelsen som var nødvendig. Filmen her ble nemlig beveget av en tannhjulsinnretning som skjøv frem et billede ad gangen. Men Thomas Alva Edisons filmer ble ikke rullet frem på den måten., men filmen var allikelvel perforert regelmessig med fire par perforeringer per billede. Også disse hullen var der av hensyn til tannhjulsinnretningen, men i dette tilfelle fremkalte den en ren kontinuerlig bevegelse. Det var noen av de tidligste oppfinnere som brukte bare to par hull, ett på hver side av billede. Da Thomas Alva Edisons filmer raskt ble så alminnelig brukt, tok det ikke lang tid før man måtte bruke denne type filmer på filmfremviserne slik at de kunne vise hans filmer på alminnelige kinematografer. De første apparatene ble også konstruert slik, at det var mulig å kjøre Thomas Alva Edisons filmer på dem, og på den måten fikk filmen det utseende den har den dag i dag. 

OFFENTLIGE FORESTILLINGER
Fra 1882 forekom det flere offentlige forestillinger med levende tegninger i farver, billeder som ble projisert opp på en duk. Utviklingen av perforering av billedstrimler ble nå utviklet helt efter Thomas Alva Edisons utvikling av moderne 35 mm film hvor det var fire par perforeringer per billede. Thomas Alva Edison fikk også stor betydning for filmen både industrielt og kunstnerisk, og særlig utviklingen av glødelampen og lyspæreproduksjonen gjorde ham i stand til å opprette "General Electric" under Margan-bankens tilsyn. Denne kapitalen ble derefter brukt til å utvikle "Phonografen" og senere de ulike apparater for levendegjøring av billeder, som i begynnelsen var ment som et supplement til "Phonografen".

Samarbeidet mellom Thomas Alva Edison og George Eastman (12.07.1854-14.03.1932), som var "Kodaks" produsent av celluidfilm, kom til å danne grunnlaget ikke bare for det amerikanske, men også hele verdens filmindustri. Det interessante her er at Thomas Alva Edison var av den mening at det ikke var noen fremtid i å projisere film på offentlig lerret, og argumentet hans var at det ville være å ødelegge filmens økonomiske muligheter. Derfor satset han heller på titteskapene, "kinetoscopene" som fra 1894 var vanlig i handel. Dette var stor kasser som man tittet i for å se en liten filmstubb som viste en hendelse etc., og det oppstod da en ganske stor produksjon av miniforstillinger til bruk i disse "kinetoscopene". Samtidig forsøkte en rekke oppfinnere i forskjellige land å utvikle apparater som kunne projisere film på lerret. For disse oppfinneres mål var å kunne lage utstyr som gjorde det mulig å projisere levende film på lerret, filmer som da ble vist på offentlige forestillinger med entré.

THOMAS A. EDISON, ARMAT DESIGN
I Amerika ble efterhvert nyhetene om de oppfinnelsene til William Friese-Greene (07.09.1855-05.05.1921), Robert William Paul (03.10.1869-28.03.1943) og Louis Aimée Augustin Le Prince (28.08.1842-muligens16.09.1890) om projitering av film på et hvitt lerret å bli kjent, og de som drev med billedefremvisning forstod ganske fort at det kunne bli ganske inntektsgivende hvis de fikk vise frem "levende billeder" i offentlige lokaler og teatre. Mange var derfor spendte på hva Thomas Alva Edison kom til å utvikle av filmfremvisningsutstyr, for på den tiden var enhver oppfinnelse som bar hans navn på forhånd sikret en god mottagelse. Men som nevnt over, hadde Thomas Alva Edison ikke forstått hvilke muligheter filmfremvisninger på et hvitt lerret innebar og kunne derfor fortsatte bare tilby sitt "kinetoscope". I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal det ha blitt laget en kontrakt som gikk ut på at Thomas Alva Edisons firma skulle overta Charles Francis Jenkins oppfinnelse. Men som det kommer frem i teksten under om Charles Francis Jenkins, slo hans samarbeid med  Thomas Armat raskt sprekker da det oppstod en tvist om patentrettighetene til filmutstyret og Thomas Armat vant til slutt tvisten da Charles Francis Jenkins forsøkte å kreve enerett på patenten. Thomas Armat ble senere ansatt hos Thomas Alva Edison som han da solgte rettighetene til å markedsføre prosjektoren under navnet "Vitascope". Det var på denne måten at dette projeksjonsapparatet med merket "Thomas A. Edison, Armat design" kom på markedet, hvilket førte til at kranlen mellom Charles Francis Jenkin og Thomas Armat ble forsterket. 

BLACK MARIA
Bruken av dette nye projiksjonsapparatet førte til et større behov for tilgang til film og i desember 1892 ble verden første filmatelier i Fort Lee, West Orange, New Jersey. Bygningen ble kalt "Black Maria" på grunn av sin likhet til politiets svarte patruljebiler, på norsk blir det "svartemarja" eller "svartemaja". Filmarteliet hadde et tak som kunne åpnes for å slippe inn sollys og selve bygningen var montert på en dreieakse slik at den kunne dreies rundt i forhold til hvor solen stod på himmelen. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, skal William K. L. Dickson ha gitt følgende samtidig beskrivelse av atelieret:

"Denne bygning trosser aller arkitekturens lover, den er ikke bygget av noe almindelig byggemateriale og farvene er like ualminderlige som det øvrige. Formen er ubestemt, det begynner som noe irregulært avlangt noe som plutselig hever sig op på midten, hvor der et bevegelig tak som kan heves og senkes efter ønske. Det har en uhyggelig sort farve som bare brytes av et mylder av matt skinnende metallknapper. Materialet er papir dekket amed et lag av bek. På grunn av det svarte taket som minner om et seil kommer en til å tenke på et skib, helst en av disse klumsete sjørøverskutene fra gamle dager. Det uhyggelige inntrykket blir heller ikke mindre når det hele på et hemmelig signal plutselig svinges langsomt rundt på en akse av hensyn til sollyset. Slik ser den bygning ut som folkefantasien med et usvikelig instinkt har døpt for "Svarte Marja"." 

BOKSEKAMP
For å illustrere situasjonen som rådet under filminnspillingene i 1895, skal jeg her ta for meg en hendelse som Leslie Wood beskriver i sin bok "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937. Jeg regner med at forfatteren her tenker på filmen, som i følge www.IMDb.com" heter "Corbett and Courtney Before the Kinetograph" (1894). I denne filmen møtes James J. Corbett () og Peter Courtney () i en boksekamp. I déen til denne filmen var å få festet en virkelig "knock-out" på film. James J. Corbett skulle få en bestemt prosent av det filmen brakte inn, og det viste seg at han fikk 15 000 dollars for sin opptreden. For å få til en "knock-out", som så helt realistisk ut, ble en annen bokser, Peter Courtney, som var James J. Corbett betydelig underlegen. For at den andrer bokseren ikke skulle forstå hva som egentlig var høydepunktet i filmen, lot de ham kjempe en lettere kamp over noen runder. Det var først i sjette runde at "knock-outen" skulle finne sted, noe motstanderen ikke fikk vite noe om. James J. Corbett hadde på sin side planlagt å la motstanderen trette seg ut, slik at "knock-outen" skulle bli desto mer overveldende. Men uheldigvis hadde de ikke regnet med forholdene som rådet under datidens filminspillinger. 

Da James J. Corbett og Peter Courtney kom til atelieret fikk de sine første instruksjoner som gikk ut på at de skulle bevege seg utenfor et sterkt begrenset område og årsaken var at de ikke måtte komme utenfor billedet. 
"Så startet de kampen, men den første runde var så vidt begynt, da fotografen ropte "stopp!".
"Men de har bare holdt på i et minutt", innvendte manageren, "hvad skal dette bety?"
"Kameraet har bare film for ett minutt til"; forklarte kameramannen, "så rundene må ikke bli over ett minutt hver.""

Dermed var det helt umulig for James J. Corbett å trette ut sin motstander. Men det var ikke det eneste problemet under innspillingen av kampen da det tok fra 90 minutter opp til 2 timer for hver ny ladning av kameraet. På denne måten haltes kampen ut fra ca kl 10:00 om morgen til kl 16:00 om eftermiddagen, og fremdeles var James J. Corbetts motstander like sprek som da de startet. Derned ble det ekstra vanskelig for James J. Corbett da de skulle starte sjette runde når han samtidig fikk vite at han ikke fikk levere "knock-outen" før på et bestemt tidspunkt. Dermed måtte han holde et øye på både regissøren og sin motstander, og da signalet gikk, fikk han ikke slaget riktig inn, så motstanderen bare vaklet.

""Hold ham i billedet!", hylte regissøren. "Trå ikke utenfor krittstreken, Corbett!" brølte kameramannen, men Corbett gjorde begge deler."

Dermed måtte de gi signalet på nytt og denne gangen klarte James J. Corbett å prestere en virkelig "knock-out". Men det var i siste liten, for da var det ikke mer enn et par fot film igjen i kameraet. 

Det skal til slutt nevnes at jeg antar at denne filmen ikke eksiterer da den ikke er med i samleboksen "Edison, the invention of the movies" som tar for seg selskapet filmproduksjon i perioden 1891-1918.

EDISON MANUFACTURING COMPANY
Jeg vil her kort ta for meg noen av de filmene "Edison Manufacturing Company" produsert i perioden 1889-1905. I følge "www.IMDb.com" produserte selskapet i perioden 1890-1911 ca 1440 filmer og jeg derfor ta utgangspunkt i filmboksen "Edison, the invention of the movies" som tar for seg selskapet filmproduksjon i perioden 1891-1918.

WILLIAM K. L. DICKSON
Engelskmannen, født i Frankrike av engelske foreldre, William K. L. Dickson (William Kennedy Laurie Dickson) (03.08.1860-28.09.1935) var en av de tidligste filmpionerene som i perioden 1890-1895 regisserte, produserte og filmet han en rekke filmer for "Edison Manufacturing Company". I de førstge filmene samarbeidet han med  William Heise () om regiarbediet. Den første filmen skal ha vært "Monkeyshines, No. 1" (1889-1890) som viser en ganske utydelige person stå foran kamaerat og bevege på armene.  I den neste filmen "Monkeyshines, No. 2" (1889-1890) ser man personen noe tydligere og denne gangen beveger han mer på kroppen enn i den første filmen. I denne filmen tar også personen noen ganger av og på seg en lue / hatt.

Året efter regisserte William K. L. Dickson og William Heise "Dickson Greeting" (1891) som i tre korte sekvenser viser en mann stående med en stråhatt i hånden og bever hatten over til venstre for seg. Forskjellen på de filmen han lagde året før og denne, er at i denne filmen er personen fremstår som mer skarpt på billedet. Filmen varer i ca syv sekunder.

En av de mest kjente filmene hans er "Edison Kinetoscopic Record of a Sneeze" (1894) som ble spilt inn mellom 02.01.1894 og 07.01.1894 og med en filmhastighet på 30 b/s. Filmen var spilt inn i "Black Maria studio" som lå ved West Orange, New Jersey. Denne filmen var de første bevegelige billedene som ble copyrighted i U.S.A. Den fem sekunder lange filmen viser en av Thomas Alva Edisons assistenter, Fred Ott (Frederick P. Ott) (??.1860-24.10.1936), som tar en pris snus og nyser (se filmklippet til høyre). Den var filmet med hensikt å publiseres som en serie av stillbilleder for å ledsage en artikkel i "Harper's Weekly". I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 var filmen på 40 fot og "nysingen" som denne første filmen i "Mac Sennet-generen" ble kalt, ble en stor suksess for Edisons selskap. 

LOUIS AIMÉE AUGUSTIN LE PRINCE
Det er Thomas Alva Edison som ble kjent for oppfinnelsen "Kinetoscopet", men i forkant av den var det Louis Aimée Augustin Le Prince (28.08.1842-muligens16.09.1890), som arbeidet i New York, var antakelig den første som oppfant filmprosessen. Han tok i 1986 patent til sin prosess til "løpende produksjon... av objekter i bevegelse...ved hjelp av prosjektor". I 1890 reiste til Paris for å demonstrere prosessen, forsvant han på vei til Paris. Men før det rakk han i 1888 å spille inn to filmer, "Roundhay Garden Scene" (1888) og "Traffic Crossing Leeds Bridge" (1888). Hans første film "Roundhay Garden Scene" (1888) ble filmet med en hastighet på 20 bilder i sekundet og varte i to sekunder, blir regnet som den aller første cellolosefilm som er laget. Hans andre film "Traffic Crossing Leeds Bridge" (1888) ble produsert i oktober 1888 lengde hadde også en lengde på to sekunder, ble filmet på papirfilmstrimler.

Året efter Louis Aimée Augustin Le Prince forsvinning, utviklet William Kennedy Laurie Dickson (03.08.1860-28.09.1935), en medarbedier av Thomas Alva Edison, den første kommersielle utviklede prosess og i mars 1891 kunne de for første gang presentere sitt "Kinetoscope". Den første offentlige fremvisning fant sted den 20.05.1891 for medlemmerne av "National Federation of Women's Clubs". I april 1894 tok Thomas Alva Edison "Kinetoscope" i kommersielt bruk. William Kennedy Laurie Dickson forlot "Edison Co" i 1895 og Thomas Alva Edison tok da selv hele æren for prosessen. 

For å vise datidens reaksjon på denne nye oppfinnelsen, vil jeg her presentere sitater fra danske aviser som like over nyttåret 1895 kunne fortelle om et nytt vidunder fra Thomas Alva Edisons hånd: (i følge Harald Engberg) 

"Kinetoskopet" en kasse med indbyggede valser, hvorover der løb er elektirsk gennemlyst filmbånd, som sattes i bevægelse af en elektrisk motor ved indkastning af en mænt eller ved tryk på en knap og kunne beskues gennem et klart glas og en forstørrelseslinse i kassens top, filmstrimlens bildleder blev levende!"

"Nationaltidene" ga på den tiden en nærmere beskivelse av apparatet. Jeg vet ikke når artikkelen ble trykket eller hvem som skrev den, men har den med her da den gir et meget bra bilde av den tids opplevelse av "Kinescope". Personen begynner artikkelen med å beskrive hva han så: 

"Gennem kinetoskopets åbning ses det indre af en barberstue. En mans sidder tilbagelænet i en stol, barberen tager sæbekoppen, rører nogle gange i den og begynder at indsæbe mandens hage. På gulvet ses en neger gå frem og tilbage, tage en avis, sætte sig og læse. Ny kunde kommer ind, tager hat og frakke af, sætter sig. Man se tydeligt røgen stige op af hans pibe. Negeren har fundet noget morsomt i avisen, rejser sig, går hen til den anden ventende person og viser ham det, begge ler hjerteligt..." Vider beskriver han den tekniske delen av utstyret: "Her må vi stadig huske på, at det ikke er en tænkt scene, skabt af en tegners pen, det er slet og ret et billede af noget, som i virkeligheden har tildraget sig. Enhver bevægelse er gengivet - røgen stiger op og forsvinder i luften. Ved hjælp af dissemaskiner kan alt, had der bevæger sig, fotograferes og gengives. Herefter kan alt, som sker et sted i verden, reproduceres på hvilken som helst anden plads præcis således, som det gik til. Med tiden sættes sikkert fonografen i forbindelse med kinetoskopet, og den tid kan komme, da de begivenheder, som i kinetoskopet har fået liv, samtidig udrustes med tale og sang ved hjælp af fonografen. Dette er mere end blot og bar fantasi. Edisons snille er så stort, at det her antydede resultat kanske inden for en ikke alt for fjerntliggende tid er en virkelighed."

CHARLES FRANCIS JERKINS
Charles Francis Jenkins (22.081867-06.06.1934) var en av de amerikanske pionerene av "bevegelige billeder" og regnes som en av oppfinnerne av fjernsynet, selv om han brukte et mekanisk system i stedet for elektronisk teknologi. Han var født i Dayton, Ohio, og vokste opp i nærheten av Richmond, Indiania, hvor han fikk sin skoleutdannelse. I 1890 reiste han til Washington DC hvor han startet sin yrkeskarriere som stenograf i regjeringdepartementene. Året efter, i 1891, arbeidet han i all hemmelighet med å lage en liten maskin som var utstyrt med tannhjul pg linser og ekseprimenterte med "bevegelige billder. Det tok da ikke lang tid før han avsluttet sitt arbeide som stenograf for å konsentrere seg helt om å utvikle sin egen filmprosjektor, et "phantascope". Det var i Washington DC at han møtte sin tidligere klassekamerat Thomas Armat (25.08.1866-30.09.1948) og begynte å arbeide sammen med å forbedere filmutstyret hans. I 1895 hadde de en offentlig filmfremvisning i Atlanta ved "Cotton States and International Exposition". Men deres samarbeid slo ganske raskt sprekker da det oppstod en tvist om patentrettighetene til filmutstyret og Thomas Armat vant til slutt tvisten da Charles Francis Jenkins forsøkte å kreve enerett på patenten. Thomas Armat ble senere ansatt hos Thomas Alva Edison som han da solgte rettighetene til å markedsføre prosjektoren under navnet "Vitascope".

Det skal her nevnes at Charles Francis Jenkins begynte å arbeide med fjernsyn og i 1913 publiserte han en artikkel om "Motion Pictures by Wireless", men det var ikke før i 1923 at han, overfor vitner, klarte å overføre siluettbilder og den 13.06.1925 hadde han en oofentlig fremvisning av synkronisert overføring av billder og lyd. Den 30.06.1925 ble han tilkjent US patent No. 1,544,156 for trådløs overføring av billeder, en patentsøknad han hadde levert inn den 13.03.1922. Den 02.07.1928 startet hans selskap "Jenkins Television Corporation" de første fjernsynssendingene i USA fra sitt laboratorium i Washington DC og fra 1929 ble fjernsynssendingene sendt fra Wheaton, Maryland med sendinger fem netter i uken. I begynnelsen kunne de bare sende siluettbillederpå grunn av den smale båndbredden, men dette ble snart utbedret og de kunne da overføre ekte sort-og-hvitt-billdere.

Men tilbake til hans arbeid med filmen. En tidilig morgen i 1895 forberedte han, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, på et filmopptak på gårdplassen der han bodde. for å ikke vekke for stor oppmerksomhet fra vertinnen og sine medlosjerende, fortalte ham dem om at han skulle ta noen fotografier av en venninne som var knyttet til scenen. Men det hjalp ikke da ryktene gikk om at det var den populære varietédanserinnen Annabelle Moore (06.07.1878-01.12.1961) som skulle komme. Charles Francis Jenkins rigget opp utstyret og hun stilte seg opp, ikledd et sommerfuglkostyme, foran kameraet og gjorde noen piruetter. Opptreden var ganske kortvarig og av rent forretningsmessig karakter, idet hun fikk 25 kr for sin opptreden i bakgården til pensjonatet. 

Charles Francis Jenkins arbeidet så videre med sin oppfinnelse og en sommer, muligens 1895 eller 1896, pakket han ned filmutstyret sitt og sendte det til Richmond, og syklet selv de 700 engelske milene til hjemstedet. Der sendte han, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ut en innbydelse til sine venner og bekjente om å møte frem om kvelden i hans fettes gullsmedbutikk. Men der oppstod et problem da han bad om elektrisk kraft, for noe slikt fantes det ikke i gullsmedbutikken. Men heldigvis gikk det en kabel utenfor butikken slik at han fikk ordnet med strøm til fremviserapparatet. Så fikk han strukket ut et laken på veggen og forsamlingen ble meget forbauset da det plutselig lyste opp et skinnende fiolett lys i apparatet. Så med ett kom Annabelle Moore til syne på lakenet og danset sin sommerfugldans fra bakgården i Washington DC. Men det var ikke vanlige sort-hvitt-billeder de fikk se, men en film som var farvelagt. Charles Francis Jenkins hadde fått billedene bli farvelagt av en glassmaler. 
 

HOLMAN EAVES
Holman Eaves () var blant de tidlige regissørene som begynte å lage dramaer og komedier på film. En av hans filmer var basert på pasjonsspillet i "oberammergan", og på grunn av det internasjonale ryet "oberammergan" hadde fått, var det ikke kommet noen protester fra kirkelig hold. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, skal tusener og atter tusener av mennesker strømmet til forevisningslokalene for å nyte skjønnheten dette mystiske pasjonsspillet. Det som publikum antageligvis ikke dengang var klar over var aat filmen var innspilt på taket av en skyskraper i New York.
 

VITAGRAPH COMPANY OF AMERICA
J. STUART BLACKTON
James Stuart Blackton (05.01.1875-13.08.1941) var opprinnelig engelsk og hans familie utvandret fra England da han var 12 år gammel. Allerede i ung alder hadde han prøvd seg i forskjellige yrker og hadde prøvd seg både som snekker og varitéartist, før han kom i pressen hvor han arbeidet som journalist. En dag ble han sendt av sin avis for å intervjue Thomas Alva Edison, og da Thomas Alva Edison lot ham se filmen "Black Diamond Express" (1896), med regi av James H. White (??.03.1872-??.1944), hvor man kan se et tog komme brusende inn, ble han meget betatt over det han så. Denne kortfilmen, som varte omtrent et minutt, opptok ham meget og en dag snakket han med en av sine venner fra artistdagene, yrkesillusjonisten Albert E. Smith (), hvis spesialitet var tryllekunster og buktale, og de to diskuterte filmproblemet. Albert E. Smith hadde arbeidet litt med elektrisk montering og hadde litt kjenneskap til maskiner, og deres samtale endte med at de samlet sammen sine penger og kjøpte et kinomatografapparat. Deres kapital var på $150. Så fikk de samlet sammen de filmene de kom over før de startet en turné.

I begynnelsen skal turnéen gått bra, men den stadige reisingen tok hardt påapparatene slik at de slet mer og mer med det tekniske hvor også filmene begynte å flimre mer. For å bøte på de værste problemene, reparerte Albert E. Smith apparatet og gjorde en del forbedringer, slikaat billedene ikke flimret så mye. Dermed kunne de fortsette sine turnéer og efterhvert ble forestillingene deres så populære at det ble nødvendig å skaffe mer film. Forretningen deres gikk stadig bedre og de startet da sitt eget selskap "Vitagraph Film Company" og kjøpte da inn flere maskiner og utdannet kinomaskinister. 

DEN SPANSK-AMERIKANSKE KRIGEN
En av de filmene de to lagde var "Tearing down the spanish flag" (1898), som ble en stor sensasjon i USA, og som handlet om den spansk-amerikanske krigen. Historien bak denne filmen var, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, at J. Stuart Blackton og Albert E. Smith en dag ble invitert på seiltur med en rik aviseier og de tok da med et par kameraer på turen. Dette utstyret skal ha vært ganske omfattende og veid oomkring et tonn. Selve hendelsen til filmen skjedde da de kastet anker i Siboney og fikk se soldater som lå bak buskene inne på land og skøt mot finden. Albert E. Smith satte da igang med å filme hendelsen helt til en kule gikk tvers igjennom kameraet hans. Efter denne hendelsen trakk de seg raskt tilbake med den filmen de allerede hadde tatt opp, men det var nok film at de sammen produserte krigsfilmen. Denne filmen var altså satt sammen av rene virkelighetsbilleder, resten, bl.a. med flagget ble spilt inn senere.

Denne suksessen fikk dem til å ta opp en gammel idé om å fortelle en virkelig historie i billeder. Problemet for dem var imidlertid at de hverken hadde noen andre filmarbeidere de kunne studere arbediet til og heller hadde de ingen erfaring innen den type filmer. Spørsmålet var også hvordan publikum kom til å reagere på den type filmer som ikke hadde noen basis i virkelighetens verden og som stort sett fulgte fortellignens teknikk uten hjelp av det skrevne eller talte ord. For på den tiden var publikum vant til korte filmer med enkle handlinger hvor hele innholdet kunne f.eks. være om en liten pike som matet kyllinger. 

FØRSTE FILMSKUESPILL
Med litt oppsparte midler startet J. Stuart Blackton og Albert E. Smith de sitt nye filmarbeid på sitt lille kontor på toppe av en skyskraper i New York. Av økonomiske årsaker hadde de ikke råd til mer enn 100 fot film slik at de måtte være sparsomme med utstyret og ikke ødsle med stemningsbilleder. Selve innholdet i filmen var en spøkelseshistorie og interiøret, som skulle forestille et soveværelse, ble laget på taket av den byfningen, hvor de hadde sitt kontor. Utover dette fulgte de Thomas Alva Edisons metode der kameraet ble satt opp i et mørkt skur som kunne rotere efter solen. Det samme var tilfelle med hele scenearrangementet. Det var bare to skuespillere som opptrådte i filmen og det hele varte ikke mer enn ca 1,5 minutter.

Selve handlingen i filmen var om en mann som plutselig får besøk av et spøkelse, han blir livreddog gir uttrykk for den villeste redsel. Så med ett forsvinner spøkelse. Dette spøkelset var i filmen gjennomsiktig da det ble fremstilt ved hjelp av dobbeltfotografering. Denne filmen skapte historie, ikke bare fordi dette var blant de første dramatiske filmene, men også fordi, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, representerer det første filmtricket. Desverre vet man ikke hvem skuespillerne var, men mulig kan det ha vært et par funksjonærer som arbeidet i bygningen som ble leiet for en dollar eller et par. J. Stuart Blackton og Albert E. Smith innledet med denne filmen en ny profesjon samtidig som den skapte en ny industri og en ny fortellermåte.

WARNER BROTHERS´ FIRST NATIONAL PICTURES
Dette selskapet ble startet av de fire brødrene Samuel Warner (10.08.1887-05.10.1927), Harold Morris "Harry" Warner (12.12.1881-27.07.1958), Albert Warner (23.07.1884-26.11.1967) og Jack Leonard "J.L." Warner (02.08.1892-09.09.1978). Før de kom inn i filmbransjen hadde de efter hvert skotøyforretning, soda-fontene og sykkelforretning, hvor de solgte sykler på avbetaling. En av brødrene, Sam Warner, hadde en bakgrunn som altmuligmann hvor han hadde arbeidet som alt fra fyrbøter til mekaniker i en fornøyelsespark. Det var i denne fornøyelsesparken han første gang så "The Great Train Robbery" (1903) og han forstod ganske raskt at det var penger å tjene på filmen. Senere diskuterte han saken med en av sine brødreog de ble enige om å avslutte sin sykkelforretning og heller åpne en kino. De leide et lokale med 100 sitteplasser og stolene fikk de fra et begravelsesbyrå i nærheten. Sam Warner hadde gode kunnskaper som mekaniker og fikk derfor oppgaven som maskinist, mens Harry Warner og Albert Warner skulle ordne med det forretningsmessige, mens den yngste av brødrene, Jack Warner, skulle være altmuligmann.

I disse dager kostet en film sjelden mer enn £20, men problemet for kinoeierne var når de skulle skifte ut programmene med nye filmer efter at disse var blitt vist noen uker. Efter hvert begynte kinoeierne å bytte filmer med hverandre, og det varte ikke lenge før det dukket opp et nytt marked innen filmbransjen, og det var utleiebyråene. De som stod bak disse bedriftene forstod at det lønnet seg å kjøpte opp hele programmet for så siden å leie dem ut til de enkelte kinoer. Til å begynne med var leiene lave, men efterhvert steg de når byråene forstod at det var de som bestemte over markedet. Brødrene Warner fant derfor ganske raskt ut at det kostet like meget å leie en film som de før hadde betalt for å kjøpe den. Derfor solgte de kinoen og satset heller på utleie da det var der de kunne tjene de virkelige store pengene. På denne måten kom de inn i filmverden som utleiere, siden som produsenter av film. 

FOX
Dette selskapet ble startet av William Fox (01.01.1879-08.05.1952), en mann som kom fra meget bekjedne kår. Hans far drev landhandel i landsbyen Tulchva i Ungarn, men på grunn av fattigdom måtte familien snart emigrere til USA. Der kom William Fox ganske raskt i arbeide og hans første jobb var å gå på gaten og selge ovnssverte. Når dette salget gikk dårlig solgte han hostepastiller, en gesjeft som gikk bedre og dette resulterte i at han snart hadde en hel flokk andre smågutter til å selge for seg mot kommisjonsfortjeneste. Senrere arbeidet han på et konfefksjonslager og i en paraplyforretning, inntil han sammen med en partner begynte å opptre som omreisende skuespiller. 

Underveis, mens han tok de forskjellige jobbene, klarte han samtidig å legge seg opp litt penger og med det startet han et lite, automatisk forlystelsesetablissement, hvis hovedattraksjon var Thomas Alva Edisons "kinetoscop". Men dette tjente han ikke noe spesielt på, og årsaken kan være, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, at han holdt til i en buegang. Løsningen ble da å leie et tomt rom i atasjen over buegangen og innrette en liten kino der. Planen hans var å lokke folk dit til en liten gratisforestilling for så å sende dem ned bakveien, slik at de kom til å passere rett forbi etablissementet i buegangen. Da filmen på den tiden var noe nytt, fikk han derfor problemer med å få lokket opp publikum til filmfremvisningen. For å få mer oppmerksomhet rundt dette etablissementet leiet han en tryllekunstner til å stå på gaten foran inngangen og rope ut forestillingen, og denne gangen gikk det bedre. Kundene kom nå strømmende til, og når de hadde fått noen gratisnummer ble de informert om at de mot en liten entré kunne også få se "levende billeder". Dette opplegget ble så populært at efter bare et par dager var tilsrømningen så stor, at politiet måtte hjelpe til å holde orden foran inngangen. Snart hadde William Fox 15 lignende etablissementer i både Brooklyn og New York. Til å begynne med var disse kinoene så enkle som vel mulig, men det varte ikke lenge før han hadde et par større kinematografteatrer og en serie mindre kinoer. Med dette fulgte snart et utleiebyrå for film.

UNIVERSAL PICTURES
Skaperen bak "Universal Pictures" var Carl Laemmle (17.01.1867-24.09.1939), en av dem som kastet seg innn i filmbransjen i den første tiden for så å avansere til å bli en av de store. Carl Laemmle var født i Syd-tyskland, sønn av en fattig eiendomsagent i Würtemberg og som var fra en søskenflokk på 13 barn. 17 år gammel emigrerte han til USA, og i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, måtte han låne det meste av hva billetten kostet. I statene begynte han først å arbeide som apoteker hvor han måtte skylle flasker og løpe erender. Det siste førte til at han ble pakkearbeidet på et stort varehus i Chicago. En dag fikk en jobb som statist i filmen "Julius Cæsar" (). Det var et provinsselskap som satte opp filmen, og statistene fikk et par kroner for hver opptreden. 

Efter hvert som Carl Laemmle begynte å tjene penger, fikk han øynene opp for filmen og forstod ganske raskt at dette var en bransje med store muligheter for å tjene de store penger. Han startet sin karriere innen filmbransjen med å leie lokale til en tom butikk i Milwaukee Avenue i Chicago hvor han åpnet kinoen "Den hvite front". To måneder senere åpnet han kino nummer to. Felles for hans kinoer var at de var preget av hvitmalt gitterverk og mange elektriske pærer som pyntet opp fasadene. Snart begynte han å kjøpe og selge film.
 
 
 
 

.