FILOTEO ALBERINI (14.03.1865-12.04.1937)


Det var Filoteo Alberini (14.03.1865-12.04.1937) som skulle innlede gjennombruddsperioden innen italiensk film med "La presa di roma" (1905) (se billede til høyre), som, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", var den første italienske spillefilmen av noen betydning. Filmen var i syv dramatiske tablåer med en sammenlagt lengde på 250 meter. Filmen handler om hvordan genral Cardonas () tropper den 20.09.1870 okkuperte Vatikanet og inntok Roma og hvordan Cavour () og Garibaldi () kom til makten. Gjennom Vatikanets innflydelse over Italia kunne Viktor Emanuel II () i 1871 flytte sitt hoff fra Florense til Roma. Denne filmen ble for størstedelen spilt inn med primitive kulisser som var montert ute i det fri. Til sine slagscener fikk han hjelp av det italienske forsvardepartementet, som vellvillig lånte ut sine soldater og kanoner. Det skal her nevnes at "La presa di roma" (1905) ble senere symbolet for de senere storfilmene som ble innspilt i Roma, og da med de store massescene og det nasjonale eposet. 

Filoteo Alberini neste suksessfilm var "Pierrot innamrato" (1906) som var i 12 tablåer. Filmen handler om "Pierrot", som er hvitpudret og kledd i klassisk kostyme, som elsker og lider for "Niny". Det går ikke bra mellom de to når han ikke kan betales hennes gjeld og det ender da med at han skyter seg, men mislykkes i sitt selvmordforsøk. Angrende oppsøker "Niny" sykehuset der "Pierrot" ligger på operasjonsbordet. Hun tror da at han er døende og i fortvilelse går hun i kloster. Efter hvert friskner "Pierrot" til og en dag oppsøker han klosteret for å besøke henne, men til sin skuffelse får han da vite at "Niny" nå har vendt ryggen til det verdslige livets fritelser. Men "Pierrot" gir seg ikke og stiller seg foran klosteret og begynner å spille på sin mandolin. I klosteret gjennkjenner "Niny" hans serenade og svimer da av, og noen måneder senere er hun død. Men hans kjærlighet til henne er ikke død og på slutten av filmen står "Pierre" gråtende ved hennes grav. 

I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" representerer "Pierrot innamrato" (1906) den italienske filmmelodramaets fødsel og var spesiell i forhold til sin stilbrytning der hovedpersonen "Pierrot" beveger seg, i den tids, realistiske miljøer. Videre har filmen gode scener der bl.a. "Pierrot" møter en bil på landeveien der bilistene mister et brev som inneholder penger og "Pierrot" blir belønnet da han leverer tilbake pengene. Selv om filmen er mer preget av realistiske scener, var det også scener som fortsatt var preget av regissørens Zeccas (), for selskapet "Pathés", naturalistiske teaterstil. Eks på dette er scenen hvor "Pierrot" blir ført til operasjonsrommet efter selvmordsforsøket. Men samtidig representerer "Pierrot innamrato" (1906) noe nytt innen italiensk film, og i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" er filmems blanding av tradisjon og stilløshet som Cines () senere skulle utvikle i den italienske filmhistorien. Nino Frank () har kalt "Pierrot innamrato" (1906) for "den første filmen med en femme fatale."

"Ginnastica moderna" (Troupe Nagels) (1905)
"La Malia dell'oro" (1905) 
"La Presa di Roma" (20 settembre 1870) (1905) med de alternative titlene "Bandiera bianca" og "La aka Breccia di Porta Pia"
"Nell'assenza dei padroni" (1905)
"Un Colloquio disturbato" (1905)
"Visita dei reali di Grecia a Roma" (1906)
"L' Albero di Natale" (1906)
"La Cascata delle Marmore presso Terni" (1906)
"Concorso ippico" (1906)
"La Merca del bestiame nell'agro romano" (1906)
"Pierrot innamorato" (1906)
"Vendetta di suonatori" (1906)      

.